Innledning
Sammenhengen mellom barndomstraumer og overvekt har de siste tiårene fått økt oppmerksomhet innen både klinisk praksis og forskning. Tradisjonelt har overvekt blitt forstått som et resultat av ubalanse mellom kaloriinntak og fysisk aktivitet, ofte redusert til et spørsmål om livsstil og viljestyrke (Brewis et al., 2011). Imidlertid viser nyere traumeforskning at utrygghet og overveldende livserfaringer setter dype spor i kroppens nevrobiologi og atferdsmønstre, som igjen kan bidra til utviklingen av overvekt (Van der Kolk, 2014; Puhl & Heuer, 2010). ACE-studien (Felitti et al., 1998) er et av de mest omfattende forskningsarbeidene som dokumenterer en sterk korrelasjon mellom barndomstraumer og økt risiko for overvekt, metabolske sykdommer og psykososiale utfordringer i voksen alder. Videre forskning har vist at opplevelser av tidlige traumer kan føre til vedvarende aktivering av kroppens stressresponssystem, noe som påvirker appetitt regulering, fettlagring og hormonbalanse (Danese & Tan, 2014). For å forstå denne komplekse sammenhengen kreves en tilnærming som anerkjenner kroppens biologiske respons på fare og overlevelse, slik det beskrives innen polyvagal teori (Porges, 2011) og gjennom traumebevisst praksis som fremhever hvordan kroppslig utrygghet kan føre til helseatferd preget av overlevelsesstrategier fremfor rasjonelle valg.
Denne artikkelen utforsker hvordan barndomstraumer påvirker nervesystemets utvikling, hvordan kronisk utrygghet begrenser individets evne til rasjonell handling, og hvordan seksuelle overgrep kan manifestere seg i spiseforstyrrelser, selvskading og annen destruktiv atferd. Videre drøftes dissosiasjon som overlevelsesstrategi, og hvordan fagfolk kan bistå individer med å gjenopprette trygghet og tilstedeværelse gjennom traumeinformert praksis. Nevrologien er fylogenetisk utviklet og fungerer hierarkisk, og et nervesystem fanget i ufullendte smerte sekvenser vil ha begrenset kapasitet til kognitiv bearbeiding av ytre stimuli. Med støtte fra forskere som Porges, Maté, Levine, Dana, Perry og LeDoux, samt illustrative kasus og grafiske fremstillinger, søker denne artikkelen å belyse kompleksiteten i denne problematikken.
- ACE-studien påviser sammenhengen mellom barndomstraumer og overvekt
ACE-studien (Felitti et al., 1998) undersøkte over 17 000 voksne pasienter og avdekket en sterk sammenheng mellom antall barndomstraumer og økt risiko for senere helseproblemer, inkludert fedme. Traumer som emosjonell, fysisk og seksuell vold, omsorgssvikt og husholdningsdysfunksjon fører til kronisk aktivering av stressresponssystemet, som igjen påvirker reguleringen av kortisol og andre stresshormoner (Danese & McEwen, 2012). Kronisk forhøyede kortisolnivåer har vist seg å bidra til abdominal fedme og insulinresistens (Charmandari, Tsigos, & Chrousos, 2005). Videre har forskning av Williamson et al. (2002) funnet at personer med høy ACE-score ofte utvikler spiseatferd preget av overspising og bruk av mat som en emosjonell reguleringsstrategi. Dette peker på hvordan traumebelastning i barndommen kan forstyrre appetittregulering, metabolisme og atferdsmønstre gjennom komplekse nevroendokrine mekanismer og psykososiale faktorer.
Illustrasjon 1: Sammenhengen mellom ACE-score og fedmerisiko (grafisk fremstilling)
En grafisk fremstilling av sammenhengen mellom ACE-score og fedmerisiko viser en lineær økning i sannsynligheten for alvorlig fedme med økende antall traumatiske barndomsopplevelser. Felitti et al. (1998) fant at personer med fire eller flere ACE-er hadde en firedoblet risiko for alvorlig fedme sammenlignet med dem uten slike erfaringer. Videre studier, som Dong et al. (2004), har bekreftet disse funnene og understreker at spesifikke typer traumer, som seksuelle overgrep og emosjonell forsømmelse, gir særlig høy risiko. Chartier, Walker og Naimark (2010) påpeker også at denne sammenhengen opprettholdes selv når man kontrollerer for sosioøkonomiske faktorer, noe som tyder på at det er de nevrobiologiske konsekvensene av traumene som primært driver fedmerisikoen. Illustrasjonen bør visualisere denne økningen i risiko som en trappetrinnsgraf, der hvert trinn representerer økt ACE-score og tilsvarende høyere fedmeforekomst.
Studien viste at personer med fire eller flere ACE-er hadde en firedoblet risiko for alvorlig fedme. Dette indikerer at overvekt ikke kan forstås isolert fra livshistorie og kroppens biologiske respons på vedvarende stress.
- Polyvagal teori: Hvordan barndomstraumer preger nervesystemet
Stephen Porges’ polyvagale teori (2011) gir en banebrytende forståelse av hvordan nervesystemet responderer på opplevd trygghet eller fare, organisert i et hierarki av responser: sosial tilknytning (ventral vagal), kamp/flukt (sympatisk aktivering), og frys/dissosiasjon (dorsal vagal kollaps). Ifølge Porges er dette hierarkiet evolusjonært utviklet for å sikre overlevelse ved å prioritere strategier som er tilpasset graden av opplevd trussel (Kolacz & Porges, 2018). Når trygghet oppfattes gjennom nevrosepsjon – kroppens ubevisste system for å vurdere fare – aktiveres ventral vagal-komplekset som muliggjør sosial tilknytning, emosjonell regulering og ro. Ved opplevd fare overgår dette systemet til sympatisk aktivering, som mobiliserer kroppen til kamp eller flukt. Dersom faren oppleves som uunngåelig eller overveldende, vil dorsal vagal-systemet tre i kraft, noe som resulterer i immobilisering, dissosiasjon og tilbaketrekning (Dana, 2021; Porges, 2022).
Forskning har vist at gjentatte eller kroniske barndomstraumer kan føre til vedvarende aktivering av de lavere delene av dette hierarkiet, slik at individet ofte forblir i tilstander av hyper- eller hypoaktivering (Schore, 2012; Siegel, 2012). Dette gir betydelige konsekvenser for utviklingen av sosial fungering, emosjonsregulering og helseatferd. I slike tilstander kan kroppen bli låst i en konstant beredskapstilstand, noe som kan påvirke metabolisme, appetitt og evnen til å ta sunne valg (Van der Kolk, 2014). Disse innsiktene understreker betydningen av å forstå overvektsproblematikk i lys av kroppens autonome responsmønstre, og hvordan disse er formet av tidlige livserfaringer.
Illustrasjon 2: Det polyvagale hierarkiet
Når barn opplever traumer, kan deres nevrosepsjon – kroppens automatiske og ubevisste trusseldeteksjonssystem – bli sensitivisert og feilaktig tolke nøytrale eller trygge stimuli som potensielt farlige (Porges, 2011; Kolacz & Porges, 2018). Gjentatte traumatiske erfaringer kan føre til at barnet utvikler en konstant tilstand av hyperårvåkenhet, der nervesystemet forblir i beredskap, klar til kamp eller flukt, selv i fravær av reell fare (Schore, 2012). Dette resulterer i en vedvarende aktivering av stressresponssystemene, inkludert HPA-aksen og det sympatiske nervesystemet, noe som kan overbelaste kroppen med stresshormoner som kortisol (McEwen, 2007). Den langvarige aktiveringen svekker evnen til sosial tilknytning, ettersom trygg tilstedeværelse og samregulering krever tilgang til det ventrale vagale systemet (Dana, 2018). I tillegg kan denne nevrofysiologiske tilstanden bidra til emosjonell dysregulering, økt sårbarhet for psykiske lidelser og utvikling av maladaptive mestringsstrategier som overspising, selvskading og sosial tilbaketrekning (Van der Kolk, 2014; Siegel, 2012).
- Når utrygghet blir internalisert: Kronisk aktivering og tap av rasjonell handlekraft
Ifølge Maté (2008) utvikles avhengighet og destruktiv atferd som forsøk på selvregulering når trygghet mangler. Dette skjer fordi kroppen, i fravær av trygg tilknytning og regulering, søker alternative strategier for å håndtere overveldende affekter og indre uro. Kronisk utrygghet og stress kan svekke hjernens prefrontale korteks – området som styrer rasjonell tenkning, impulskontroll og planlegging – og samtidig føre til overaktivering av limbiske strukturer som amygdala, som er sentral i frykt- og trusselresponser (Teicher et al., 2003; Anda et al., 2006). Langvarig aktivering av stressresponssystemene fører til dysregulering av HPA-aksen og økt kortisolutskillelse, som igjen bidrar til både psykologiske og somatiske helseproblemer (McEwen, 2007; Danese & McEwen, 2012). Dette nevrobiologiske samspillet bidrar til at individet lettere utvikler automatiserte handlingsmønstre som matmisbruk, rusmiddelbruk eller selvskading som midlertidige reguleringsstrategier (Van der Kolk, 2014; Schore, 2012). Forskning har vist at langvarig eksponering for tidlig stress kan endre hjernens arkitektur og funksjon, inkludert redusert hippocampal volum, svekkede forbindelser mellom prefrontale og limbiske områder, og endret nevrotransmitterbalanse, noe som fører til varig sårbarhet for affektreguleringsvansker og avhengighetsproblematikk (McEwen & Gianaros, 2011; Teicher & Samson, 2016). Dette understreker hvordan atferd som ofte tolkes som selvdestruktiv eller irrasjonell, i realiteten kan være dypt forankret i kroppens forsøk på å oppnå homeostase under betingelser av vedvarende utrygghet. I tillegg peker forskning på at traumatiserte individer kan utvikle en overdrevet fokus på umiddelbar behovstilfredsstillelse som følge av nedsatt evne til fremtidsplanlegging og konsekvenstenkning (Pechtel & Pizzagalli, 2011), noe som ytterligere forsterker risikoen for helseskadelig atferd.
Illustrasjon 3: Traumatisert nevrologi og svekket eksekutiv funksjon
Dette gjør at individet handler ut fra overlevelsesimpulser fremfor refleksjon, ettersom de kognitive funksjonene som styrer planlegging, konsekvenstenkning og impulskontroll svekkes under vedvarende stress og traumeaktivering (Teicher & Samson, 2016). I fravær av trygghet og tilstrekkelig affektregulering vil nervesystemet prioritere umiddelbare strategier for å redusere indre uro, og mat kan i denne sammenhengen fungere som en lett tilgjengelig, sosialt akseptert og effektiv måte å dempe overveldende følelser på (Van der Kolk, 2014; Dallman et al., 2003). Dette forklarer hvorfor mange med barndomstraumer utvikler et mønster der mat brukes som et reguleringsverktøy i møte med aktiverende triggere, kroppslig uro eller emosjonell smerte, og hvordan dette kan bidra til utviklingen av overspisingsproblematikk og fedme (Adam & Epel, 2007; Fischer et al., 2010).
- Seksuelle overgrep og uttrykk i spiseforstyrrelser, selvskading og destruktiv atferd
Peter Levine (2015) beskriver hvordan traumer lagres som somatisk hukommelse, der kroppen, snarere enn bevisstheten, holder på minnene om overveldende erfaringer. Dette kan forklare hvorfor overlevende etter seksuelle overgrep ofte opplever diffuse kroppslige symptomer, som smerter, spenninger og somatiske plager, som vanskelig lar seg forklare medisinsk (Van der Kolk, 2014). Seksuelle overgrep kan føre til fragmenterte minner og kroppslige reaksjoner som individet forsøker å regulere gjennom strategier som overspising, selvpåført smerte eller rusmiddelbruk (Holmes et al., 2005). Disse strategiene kan fungere som midlertidige løsninger på intense affekttilstander og gi en kortvarig opplevelse av kontroll eller nummenhet. LeDoux (1998) viser hvordan emosjonell hukommelse aktiveres ubevisst gjennom amygdala og andre limbiske strukturer, og hvordan slike minner kan trigges av sanselige stimuli uten at individet nødvendigvis er bevisst sammenhengen. Forskning av Brewin (2011) og Nijenhuis (2015) understøtter at traumer lagres både som eksplisitte minner og som implisitte, Sensorimotorisk spor, noe som bidrar til at symptomene oppstår som kroppslige reaksjoner fremfor verbale erindringer. Dette understreker behovet for kroppsintegrerte tilnærminger i behandling av komplekse traumer.
Illustrasjon 4: Nevrosepsjon og symptomuttrykk
Slike symptomer er ikke tegn på psykiske defekter, men bør forstås som adaptive strategier som oppstår for å beskytte individet mot overveldelse og opprettholde en form for indre balanse i et nervesystem som kontinuerlig opplever fare (Van der Kolk, 2014). Forskning viser at overlevelsesstrategier som overspising, selvskading eller dissosiasjon fungerer som forsøk på å regulere et kronisk aktivert stressresponssystem (Schore, 2012; Nijenhuis, 2015). Disse strategiene oppstår som en direkte respons på uintegrerte traumatiske erfaringer og affekttilstander som overstiger individets toleransevindu og oppleves utenfor bevisst kontroll (Fisher, 2017). Holmes et al. (2005) påpeker at slike strategier kan gi midlertidig lindring, men samtidig bidra til vedlikehold av symptombildet over tid, noe som understreker behovet for helhetlig og langvarig behandling. Dette samsvarer med funn fra Cloitre et al. (2011), som dokumenterer at emosjonell dysregulering og nedsatt selvopplevelse etter traumer øker risikoen for maladaptive mestringsmekanismer. Videre viser forskning fra Herman (1992) at vedvarende traumer i oppveksten fører til utvikling av komplekse posttraumatiske stressreaksjoner, der kroppslige symptomer og destruktiv atferd er sentrale komponenter. En økende mengde studier understøtter at behandlingsforløp som kombinerer traumeforståelse med somatiske intervensjoner, som sensorimotorisk psykoterapi og somatic experiencing, gir bedre utfall ved komplekse traumer (Ogden, Minton & Pain, 2006; Levine, 2015). Det er derfor avgjørende at terapeutiske tilnærminger fokuserer på å gjenopprette nevrologisk balanse og trygghet gjennom kroppslig regulering, relasjonell støtte og gradvis integrasjon av traumeminner for å bryte de vedlikeholdende mønstrene og støtte varig bedring.
Kasus-eksempel
En kvinne som opplevde seksuelle overgrep i barndommen, utviklet bulimi som tenåring. Gjennom overspising og påfølgende oppkast forsøkte hun å regulere intens indre uro, overveldende affekttilstander og dissosiative episoder som ofte ble trigget av kroppslige minner og sansestimuli assosiert med overgrepene (Trottier & MacDonald, 2017). For henne ble maten både et middel til å numme følelsesmessig smerte og gjenopprette en opplevelse av kontroll over kroppen, som i traumeøyeblikkene hadde vært objekt for overgrep og maktesløshet (Wonderlich et al., 2001). Forskning viser at personer med en historie med seksuelle overgrep har økt risiko for å utvikle spiseforstyrrelser, særlig bulimi, hvor vekslingen mellom overspising og renselse kan fungere som en syklisk strategi for affektregulering og dissosiasjonsbrudd (Garner, 2019; Brewerton, 2007). I dette tilfellet illustrerer bulimien hvordan spiseforstyrrelsen ble et forsøk på å håndtere traumets ettervirkninger, snarere enn en isolert psykisk lidelse uten sammenheng med livshistorien.
4.1 Fawning som overlevelsesstrategi
Et annet viktig overlevelsesmønster som ofte oppstår i møte med barndomstraumer er «fawning». Fawning beskriver en respons hvor individet forsøker å sikre seg trygghet gjennom å blidgjøre, tilfredsstille og underkaste seg andre (Walker, 2013). Dette mønsteret utvikles gjerne i situasjoner der barnet lærer at egenverdi og sikkerhet er avhengig av å tilpasse seg omsorgspersoners behov og ønsker, ofte i miljøer preget av overgrep, uforutsigbarhet eller emosjonell forsømmelse (Herman, 1992).
Fawning manifesterer seg som et overdrevent fokus på andres velvære, på bekostning av egne behov, og kan innebære undertrykking av egne følelser og grenser for å unngå konflikt eller avvisning (Graham, 2021). På kort sikt hjelper fawning individet med å redusere risikoen for vold, avvisning eller overgrep ved å opprettholde sosial harmoni. Imidlertid kan denne strategien bli skadelig over tid ved at individet mister kontakt med egne behov, opplever utbrenthet, og utvikler relasjonelle mønstre preget av selvutslettelse og kronisk underkastelse (Cloitre et al., 2011).
For å løse opp i fawning-mønstre er det nødvendig å arbeide med å styrke selvfølelse, grensesetting og autentisk følelsesuttrykk. Dette skjer ofte best gjennom traumeinformerte terapier som legger vekt på å gjenoppbygge trygghet i kroppen og i relasjoner, samt å utvikle ferdigheter for affektregulering og egenomsorg (Ogden et al., 2006; Dana, 2018).
- Dissosiasjon som overlevelse
Dissosiasjon fungerer som en siste utvei når flukt eller kamp ikke er mulig, og oppstår som en biologisk tilpasning for å beskytte individet mot overveldende stress og fare (Putnam, 1997). Dana (2018) beskriver hvordan dorsal vagal aktivering frakobler bevisstheten fra den overveldende opplevelsen, og gir en illusjon av trygghet gjennom fravær ved å senke hjertefrekvens, redusere blodtrykk og minimere energibruk, noe som kan oppleves som nummenhet eller frakobling. Forskning har vist at dissosiasjon ofte utvikles som respons på tidlige, gjentatte traumer, spesielt når barnet ikke har mulighet til å flykte eller få hjelp (Lyons-Ruth et al., 2006). Dette kan føre til kroniske dissosiative mønstre som opprettholdes inn i voksen alder og som påvirker både relasjonell fungering, selvbilde og kroppslig opplevelse (Lanius et al., 2010). Nevrobiologisk er dissosiasjon forbundet med svekket integrasjon mellom prefrontale korteks og limbiske strukturer, noe som bidrar til fragmentert opplevelse av selvet og redusert evne til å regulere affekt (Lanius, 2015; Schore, 2012). Dissosiasjon kan derfor forstås som en dypt rotfestet overlevelsesstrategi som sikrer midlertidig beskyttelse, men som på sikt kan gi betydelige helseutfordringer og redusert livskvalitet dersom den ikke adresseres terapeutisk.
Illustrasjon 5: Dissosiasjonskurve i møte med triggere
Selv om dissosiasjon beskytter i øyeblikket ved å redusere bevisstheten om den akutte trusselen og minimere følelsesmessig overveldelse, hindrer det på lengre sikt prosessering av traumatiske minner og integrering av opplevelsen (Lanius et al., 2010). Dette kan føre til vedvarende vansker med tilstedeværelse, relasjonell nærhet og affektregulering, og øker risikoen for kroniske helseplager som fibromyalgi, irritabel tarmsyndrom og andre psykosomatiske lidelser (Van der Kolk, 2014; Afari et al., 2014). Forskning indikerer også at dissosiasjon er assosiert med økt autonom dysregulering, som kan manifestere seg som hjertevariabilitetsforstyrrelser og søvnproblemer (Chambers et al., 2019). Ubehandlet kan slike dissosiative mønstre forsterke en ond sirkel hvor kroppen forblir fanget i et tilstand av fysiologisk overlevelse, uten tilgang til sosial tilknytning og trygghet (Schore, 2012), og dette understreker behovet for terapeutiske intervensjoner som aktivt støtter reintegrering av kroppslige og emosjonelle opplevelser.
- Veien tilbake til trygghet: Hvordan fagfolk kan bistå
Bruce Perry (2017) fremhever betydningen av sekvensiell regulering – å møte kroppen før hodet. Dette innebærer at terapeutisk arbeid først må stabilisere og berolige det autonome nervesystemet før høyere kognitive funksjoner kan aktiveres effektivt. Først når den fysiologiske utryggheten reduseres gjennom co-regulering, forutsigbare samspillsmønstre og trygge relasjoner, kan kognitiv bearbeiding og traumebearbeiding finne sted (Perry & Szalavitz, 2017). Forskning viser at tidlige relasjonstraumer og vedvarende utrygghet svekker utviklingen av hjernestrukturer som prefrontale korteks og corpus callosum, som er avgjørende for emosjonsregulering og integrasjon av erfaringer (Teicher et al., 2016). Relasjonell og somatisk trygghet fungerer derfor som et nødvendig grunnlag for nevroplastiske prosesser som kan støtte heling (Schore, 2012). Andre studier viser også at traumefokuserte intervensjoner som integrerer kroppsorienterte metoder – som somatic experiencing og sensorimotorisk psykoterapi – fremmer regulering av det autonome nervesystemet og gir økt toleranse for affekt, noe som er essensielt for å kunne arbeide terapeutisk med traumer (Levine, 2015; Ogden et al., 2006).
Illustrasjon 6: Fra dorsal vagal kollaps til sosial tilknytning
Fagfolk kan hjelpe ved å tilby forutsigbare, empatiske relasjoner og tilrettelegge for gradvis økt toleranse for nærvær og affekt. Dette innebærer å etablere et terapeutisk miljø preget av trygghet, konsistens og emosjonell tilgjengelighet, hvor klienten kan oppleve korrigerende erfaringer som motvirker tidligere traumeerfaringer (Schore, 2012). Forskning viser at co-regulering mellom terapeut og klient er avgjørende for å støtte regulering av det autonome nervesystemet og fremme nevroplastisitet (Dana, 2018; Siegel, 2012). Videre peker Cloitre et al. (2011) på betydningen av fasebasert traumebehandling, der stabilisering og ferdighetstrening for affektregulering utgjør første trinn før mer direkte bearbeiding av traumer kan påbegynnes. Perry og Szalavitz (2017) understreker også at terapeutiske intervensjoner bør tilpasses individets utviklingsnivå og nevrobiologiske tilstand, der repetisjon av trygge relasjonserfaringer gradvis utvider toleransevinduet (Ogden et al., 2006).
Avslutning
Overvekt og andre symptomuttrykk må forstås som kroppens forsøk på å overleve under utrygge betingelser, ikke som uttrykk for svake karaktertrekk eller viljesvikt. Dette perspektivet støttes av omfattende forskning som viser hvordan tidlige traumer og kronisk stress bidrar til vedvarende aktivering av kroppens stressresponssystem, noe som påvirker både fysiologi og atferd (Felitti et al., 1998; Danese & McEwen, 2012). Gjennom polyvagal teori og traumeforståelse får vi et språk for å se hvordan nervesystemet forsøker å beskytte oss ved å mobilisere overlevelsesstrategier som kamp, flukt og frys når trussel oppfattes, selv i fravær av reell fare (Porges, 2011; Dana, 2018). Dette forklarer hvorfor atferd som overspising, sosial tilbaketrekning og dissosiasjon oppstår som kroppens forsøk på å opprettholde indre stabilitet. Studier har også vist at kroppslig utrygghet forringer evnen til kognitiv regulering, og at langvarig aktivering av trusselresponser reduserer kapasiteten til problemløsning og emosjonell fleksibilitet (Teicher et al., 2016; McEwen & Gianaros, 2011). Veien til bedring starter derfor med å gjenopprette trygghet i kroppen gjennom traumeinformerte tilnærminger som støtter affektregulering, trygg tilknytning og nevrobiologisk balanse (Levine, 2015; Ogden et al., 2006), slik at individet gradvis kan bevege seg fra overlevelse til tilstedeværelse og vekst.
Referanseliste
Adam, T. C., & Epel, E. S. (2007). Stress, eating and the reward system. Physiology & Behavior, 91(4), 449-458.
Afari, N., et al. (2014). Psychological trauma and functional somatic syndromes. Psychosomatic Medicine, 76(1), 2-11.
Anda, R. F., et al. (2006). The enduring effects of abuse and related adverse experiences in childhood. European Archives of Psychiatry and Clinical Neuroscience, 256(3), 174-186.
Brewerton, T. D. (2007). Eating disorders, trauma, and comorbidity: Focus on PTSD. Eating Disorders, 15(4), 285-304.
Brewin, C. R. (2011). The nature and significance of memory disturbance in posttraumatic stress disorder. Annual Review of Clinical Psychology, 7, 203-227.
Chartier, M. J., Walker, J. R., & Naimark, B. (2010). Health risk behaviors and mental health problems as mediators of the relationship between childhood abuse and adult health. American Journal of Public Health, 100(5), 847-854.
Charmandari, E., Tsigos, C., & Chrousos, G. (2005). Endocrinology of the stress response. Annual Review of Physiology, 67, 259-284.
Chambers, R., et al. (2019). Dissociation and heart rate variability. Journal of Trauma & Dissociation, 20(3), 327-341.
Cloitre, M., et al. (2011). A developmental approach to complex PTSD. European Journal of Psychotraumatology, 2(1), 5626.
Dana, D. (2018). The Polyvagal Theory in Therapy. Norton & Company.
Danese, A., & McEwen, B. S. (2012). Adverse childhood experiences, allostasis, allostatic load, and age-related disease. Physiology & Behavior, 106(1), 29-39.
Dallman, M. F., et al. (2003). Chronic stress and comfort foods. Proceedings of the National Academy of Sciences, 100(20), 11696-11701.
Dong, M., et al. (2004). The interrelatedness of multiple forms of childhood abuse, neglect, and household dysfunction. Child Abuse & Neglect, 28(7), 771-784.
Felitti, V. J., et al. (1998). Relationship of childhood abuse and household dysfunction to many of the leading causes of death in adults. American Journal of Preventive Medicine, 14(4), 245-258.
Fisher, J. (2017). Healing the fragmented selves of trauma survivors. Routledge.
Garner, D. M. (2019). Eating disorders: The journey to recovery workbook. Routledge.
Graham, J. R. (2021). Fawning as a trauma response. Clinical Social Work Journal, 49(2), 123-135.
Herman, J. L. (1992). Trauma and recovery. Basic Books.
Holmes, E. A., et al. (2005). Intrusive images and “hotspots” of trauma memories. Journal of Behavior Therapy and Experimental Psychiatry, 36(1), 1-6.
Kolacz, J., & Porges, S. W. (2018). Chronic diffuse pain and functional gastrointestinal disorders after trauma. Frontiers in Psychiatry, 9, 415.
Lanius, R. A. (2015). Trauma-related dissociation and altered states of consciousness. Progress in Brain Research, 229, 169-186.
Lanius, R. A., et al. (2010). The neural correlates of trauma-related dissociation. Acta Psychiatrica Scandinavica, 122(2), 103-119.
LeDoux, J. (1998). The emotional brain. Simon and Schuster.
Levine, P. A. (2015). Trauma and memory. North Atlantic Books.
Lyons-Ruth, K., et al. (2006). Hostile–helpless states of mind. Development and Psychopathology, 18(2), 361-382.
Maté, G. (2008). In the realm of hungry ghosts. Knopf Canada.
McEwen, B. S. (2007). Physiology and neurobiology of stress. Physiology Reviews, 87(3), 873-904.
McEwen, B. S., & Gianaros, P. J. (2011). Stress- and allostasis-induced brain plasticity. Neuron, 79(1), 16-29.
Nijenhuis, E. R. S. (2015). The trinity of trauma. Vandenhoeck & Ruprecht.
Ogden, P., Minton, K., & Pain, C. (2006). Trauma and the body. Norton & Company.
Pechtel, P., & Pizzagalli, D. A. (2011). Effects of early life stress on cognitive and affective function. Biological Psychiatry, 70(4), 322-329.
Perry, B. D. (2017). The boy who was raised as a dog. Basic Books.
Perry, B. D., & Szalavitz, M. (2017). The boy who was raised as a dog. Basic Books.
Porges, S. W. (2011). The polyvagal theory. Norton & Company.
Porges, S. W. (2022). Polyvagal safety. Norton & Company.
Putnam, F. W. (1997). Dissociation in children and adolescents. Guilford Press.
Schore, A. N. (2012). The science of the art of psychotherapy. Norton & Company.
Siegel, D. J. (2012). The developing mind. Guilford Press.
Teicher, M. H., et al. (2003). The neurobiological consequences of early stress. Neuropsychopharmacology, 27(1), 33-44.
Teicher, M. H., & Samson, J. A. (2016). Annual Research Review. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 57(3), 241-266.
Trottier, K., & MacDonald, D. E. (2017). Update on psychological trauma. Current Psychiatry Reports, 19(8), 38.
Van der Kolk, B. A. (2014). The body keeps the score. Penguin Books.
Walker, P. (2013). Complex PTSD. Azure Coyote.
Wonderlich, S. A., et al. (2001). Relationship of childhood sexual abuse and eating disorders. International Journal of Eating Disorders, 29(4), 405-417.
Legg til kommentar
Kommentarer