Ingen dårlige deler i oss: Hvordan oppnå helbredelse fra traumer og gjenopprette indre harmoni

Luuk L. Westerhof, MSc

www.sponte-familiekontor.com  

Introduksjon

Traumer kan fragmentere vår opplevelse av oss selv, men i kjernen av vårt vesen finnes en urokkelig helhet. Ifølge Internal Family Systems (IFS), utviklet av Richard C. Schwartz (2001), er ingen deler av oss iboende dårlige; de kan kun være såret eller feiltolket, men aldri utenfor reparasjonens rekkevidde. Van der Kolk (2014) støtter dette perspektivet ved å hevde at kroppen og sinnet har en medfødt evne til å hele seg selv når de rette betingelsene er til stede. Denne artikkelen vil utforske hvordan vi kan oppleve helbredelse og transformasjon gjennom en systemisk forståelse av våre indre subpersonligheter.

Del 1: Forståelse av de indre delene

Sammenhengen mellom IFS og Polyvagal Teori

Internal Family Systems (IFS) og Polyvagal Teori (Porges, 2011) utfyller hverandre i forståelsen av hvordan vi kan bearbeide traumer. IFS fokuserer på den indre psykologiske dynamikken mellom våre subpersonligheter, mens Polyvagal Teori gir en nevrobiologisk forklaring på hvordan nervesystemet vårt reagerer på stress og traumer.

Polyvagal Teori forklarer hvordan det autonome nervesystemet regulerer vår respons på fare og trygghet. Porges (2011) introduserer begrepet "den ventrale vagus", som aktiveres når vi føler oss trygge og koblet til andre, og "den dorsale vagus", som aktiveres under ekstrem stress og kan føre til dissosiasjon og følelsesmessig nummenhet. IFS hjelper individer med å identifisere og bearbeide traumatiserte deler av seg selv ved å bringe dem inn i en tilstand av trygghet, noe som samsvarer med Polyvagal Teoriens vektlegging av regulering av nervesystemet.

Når klienter arbeider med eksilerte og beskyttende deler i IFS, kan aktivering av det parasympatiske nervesystemet gjennom Polyvagal-inspirerte teknikker som bevisst pust, selvmedfølelse og kroppslig tilstedeværelse støtte helbredelsesprosessen (Porges, 2011; Siegel, 2012). Denne integrerte tilnærmingen gjør det mulig å regulere det autonome nervesystemet og skape en trygg indre opplevelse, noe som styrker individets evne til å bearbeide traumer effektivt.

Kasuseksempel: Anna, 37 år

Anna hadde opplevd langvarig emosjonell forsømmelse i barndommen og utviklet en sterk "Brannslukker"-del som førte til emosjonell nummenhet og selvdestruktiv atferd. Gjennom en kombinasjon av IFS og Polyvagal-baserte reguleringsteknikker lærte Anna å identifisere hvordan hennes nervøse system ble overveldet i møte med følelsesmessig sårbarhet. Ved hjelp av SELVETs egenskaper som medfølelse og ro (Schwartz, 2021), samt reguleringsøvelser inspirert av Polyvagal Teori, klarte hun gradvis å skape en trygg indre dialog og reintegrere eksilerte deler i sitt psykologiske system.

1. Systemteori og dens relevans for IFS

Systemteori belyser hvordan komplekse systemer består av sammenhengende deler som fungerer i et dynamisk samspill (Bertalanffy, 1968). Når vi anvender systemteori på psykologisk helhet, ser vi at individet ikke er en monolittisk enhet, men en intrapsykisk økologi av ulike deler (Siegel, 2012). Denne tilnærmingen hjelper oss å forstå hvordan våre mentale subpersonligheter ikke eksisterer isolert, men er del av et selvorganiserende system der hver del påvirker helheten. Dette samsvarer med prinsippene i Internal Family Systems (IFS), som fremhever hvordan våre indre deler samhandler på måter som kan skape både harmoni og konflikt (Schwartz, 2001).

Internal Family Systems (IFS), utviklet av Richard C. Schwartz, bygger på denne innsikten. IFS postulerer at sinnet er et system av distinkte, men sammenkoblede subpersonligheter eller “deler”, en teori som har blitt støttet av nyere forskning innen nevrovitenskap og traumeforståelse (Porges, 2011; Siegel, 2012). Disse delene har forskjellige roller og funksjoner, og deres interaksjoner kan enten være harmoniske eller dysfunksjonelle avhengig av personens livserfaringer. Ifølge Schwartz (2021) har IFS vist seg å være effektiv i behandling av komplekse traumer ved å fasilitere en dialog mellom delene og det indre SELVET, noe som styrker individets kapasitet for selvregulering og emosjonell integrasjon.

2. Hvorfor deler blander seg

Deler kan blande seg og skape indre konflikt når de mister sin naturlige rolle i systemet. Dette skjer ofte som en respons på traumer, hvor visse deler tar over funksjoner de ikke opprinnelig var ment for (Schwartz, 2001). For eksempel kan en beskyttende del bli overaktivert og blokkere tilgang til sårbare deler av oss selv for å forhindre ytterligere smerte (Van der Kolk, 2014). Dette kan føre til internalisert konflikt, forvirring og et fragmentert selvbilde. Nyere forskning innen polyvagal teori (Porges, 2011) antyder at slike mekanismer også kan være biologisk forankret i kroppens autonome respons på fare og trygghet, noe som understreker behovet for en helhetlig tilnærming til indre balanse.

3. Kartlegging av det indre systemet

IFS organiserer delene i tre hovedkategorier, en struktur som har vist seg nyttig i klinisk praksis for å forstå menneskets psykologiske dynamikk (Schwartz, 2001). Denne organiseringen er basert på en systemisk tilnærming til traumer og selvregulering, hvor hver kategori har en spesifikk funksjon i individets indre økologi (Siegel, 2012).

• Eksilerte deler: Disse er sårbare deler av oss selv som har opplevd smerte eller traume. Ifølge Schwartz (2001) og Van der Kolk (2014) kan disse delene føles avvist eller glemt, men de bærer viktige sannheter om våre opplevelser. Forskning innen traumebehandling antyder at eksilerte deler ofte lagrer følelser og minner på en ikke-verbal måte, noe som gjør at de kan påvirke vår atferd og emosjonelle reaksjoner ubevisst (Siegel, 2012). Gjennom terapeutisk arbeid kan disse delene reintegreres i vårt psykologiske system, noe som fører til større indre harmoni og emosjonell regulering.
• Beskyttere: Disse delene fungerer som et forsvarssystem for å beskytte eksilerte deler fra å bli trigget og oppleve ytterligere smerte (Schwartz, 2001). De er avgjørende for vår psykologiske stabilitet og kan manifestere seg på ulike måter avhengig av livserfaringer og traumer (Van der Kolk, 2014).
  • Ledere (Managers): Jobber forebyggende for å unngå at eksilerte deler blir trigget. Ifølge Schwartz (2001) og Siegel (2012) kan disse delene utvikle strategier som perfeksjonisme, kontrollbehov eller fornektelse for å opprettholde stabilitet i systemet. De fungerer som en buffer mellom sårbare eksilerte deler og ytre stressfaktorer, men kan også skape rigiditet og hindre autentisk selvuttrykk. Forskning innen nevrovitenskap og traumer antyder at disse delene ofte er drevet av en underliggende frykt for å miste kontroll, noe som kan føre til kronisk stress og emosjonell utmattelse (Porges, 2011).
  • Brannslukkere (Firefighters): Disse delene trer inn i akutte situasjoner for å distrahere oss fra smerte. Ifølge Schwartz (2001) og Van der Kolk (2014) kan disse delene manifestere seg gjennom avhengigheter, dissosiasjon eller impulsive handlinger som en strategi for å unngå ubehagelige følelser. Nyere forskning innen polyvagal teori (Porges, 2011) understreker hvordan slike reaksjoner ofte er koblet til kroppens autonome nervesystem, hvor brannslukkere aktiveres for å håndtere trusler gjennom enten kamp, flukt eller nummenhet. Disse delene kan være viktige for å håndtere akutt stress, men de kan også føre til destruktive mønstre når de blir dominerende i systemet.
• SELVET: Kjernen av vårt vesen, som inneholder medfødt visdom, ro, og balanse. Ifølge Schwartz (2021) er SELVET ikke en del, men snarere den autentiske essensen av et menneske, som er preget av de åtte C-ene: nysgjerrighet, medfølelse, klarhet, selvtillit, mot, kreativitet, ro og forbundethet. SELVET fungerer som en sentral leder i vårt psykologiske system og kan bringe harmoni mellom de ulike delene når det får mulighet til å tre frem (Siegel, 2012). Nyere forskning antyder at tilgang til SELVET er avgjørende for emosjonell regulering og psykologisk motstandskraft (Porges, 2011).

Del 2: Helbredelse og transformasjon

4. SELVET i aksjon

IFS hevder at alle mennesker besitter et indre SELV som aldri blir skadet, uansett hvor dyptgående traumene måtte være (Schwartz, 2021). Helbredelse skjer når SELVET kan tre frem og bringe harmoni til delene, en prosess som er forankret i systemteoretiske prinsipper og nevrobiologisk forskning (Siegel, 2012; Porges, 2011). SELVETs kapasitet til å integrere traumatiserte deler er avgjørende for emosjonell regulering og psykologisk velvære (Van der Kolk, 2014). For å gjenopprette balanse, må individet:

• Skape en relasjon til sine indre deler, en prosess som innebærer å møte dem med nysgjerrighet og aksept (Schwartz, 2001). Ifølge Siegel (2012) er dette en essensiell del av selvregulering og emosjonell integrasjon, hvor man lærer å forstå hvordan disse delene har utviklet seg som svar på tidligere erfaringer. Porges (2011) understreker at denne relasjonen også påvirker vårt autonome nervesystem, og at trygg tilknytning til egne deler kan redusere stressrespons og fremme indre balanse.
• Anerkjenne deres intensjoner (ofte beskyttelse), en forståelse som bygger på IFS-prinsippet om at alle deler, selv de mest destruktive, har en positiv intensjon bak sin atferd (Schwartz, 2001). Ifølge Van der Kolk (2014) er dette en kritisk komponent i traumearbeid, da det hjelper individet å møte sine egne forsvarsmekanismer med empati fremfor motstand. Porges (2011) peker også på at denne anerkjennelsen kan bidra til å redusere stressresponsen ved å skape en tryggere indre dialog.
• Trygge dem slik at de kan slippe sin byrde, en prosess som innebærer å skape en indre trygghet der de ikke lenger trenger å bære sine beskyttelsestoller (Schwartz, 2021). Ifølge Van der Kolk (2014) er det avgjørende å hjelpe disse delene til å forstå at de ikke lenger befinner seg i en truende situasjon. Forskning på nevrobiologi og traumer (Porges, 2011) understreker at regulering av det autonome nervesystemet spiller en viktig rolle i å skape denne tryggheten.
• Reinvitere eksilerte deler til helheten, en prosess som innebærer å gi disse delene anerkjennelse og trygghet slik at de kan reintegreres i psykens system (Schwartz, 2021). Ifølge Van der Kolk (2014) krever dette at individet møter de eksilerte delene med empati og validering av deres opplevelser, samtidig som nevrobiologisk forskning understøtter at trygg tilknytning og emosjonell regulering er avgjørende for vellykket reintegrasjon (Porges, 2011).

5. De 8 C-ene i IFS

For å navigere helbredelsesprosessen identifiserer IFS åtte kvaliteter som karakteriserer et aktivert SELV. Ifølge Schwartz (2021) er disse kvaliteter avgjørende for å fremme selvledelse og helbredelse. Nyere forskning innen traumepsykologi og nevrovitenskap (Porges, 2011; Siegel, 2012) understreker at disse egenskapene er knyttet til vår evne til å regulere emosjoner og gjenopprette trygghet i nervesystemet.

• Curiosity (Nysgjerrighet): Utforske de indre delene med åpenhet.
• Compassion (Medfølelse): Tilby omsorg til de sårede delene.
• Clarity (Klarhet): Se de indre dynamikkene uten frykt eller forvirring.
• Confidence (Selvtillit): Tro på at forandring er mulig.
• Courage (Mot): Møte smertefulle minner med styrke.
• Creativity (Kreativitet): Finne nye måter å engasjere med delene på.
• Calmness (Ro): Tilnærme seg prosessen med indre fred.
• Connectedness (Forbundethet): Gjenopprette kontakten med seg selv og andre.

6. Visjon og mål for indre transformasjon

Helbredelse gjennom IFS innebærer ikke bare symptomreduksjon, men en dyp gjenforening med vårt autentiske selv. Ifølge Schwartz (2021) skjer denne prosessen gjennom en integrasjon av tidligere eksilerte deler, der SELVET får en ledende rolle i vårt indre system. Siegel (2012) fremhever at denne typen helbredelse kan bidra til bedre nevropsykologisk integrasjon og emosjonell regulering. Videre antyder forskning av Porges (2011) at en tryggere indre dialog kan redusere fysiologisk stressrespons og styrke individets generelle velvære. Dette kan manifestere seg gjennom:

• En økt følelse av indre harmoni
• Bedre emosjonell regulering
• En dypere følelse av mening og formål i livet
• Mer autentiske og nære relasjoner

Kasusstudier

1. Maria, 35 år: Etter å ha opplevd barndomstraumer, utviklet Maria en sterk indre kritiker (Manager) som holdt henne tilbake fra autentisk selvuttrykk. Ifølge Schwartz (2021) er indre kritikere ofte beskyttere som forsøker å unngå ytterligere sårbarhet. Gjennom IFS-lignende arbeid lærte hun å gi plass til denne kritikerens frykt, forstå dens positive intensjon og hjelpe den å stole på SELVET, noe som førte til en dypere følelse av indre trygghet og selvaksept.
2. Jonas, 42 år: Opplevde plutselige raserianfall utløst av stress. Ifølge Schwartz (2021) fungerer "Brannslukker"-deler ofte som et forsvar for å håndtere overveldende følelser ved å distrahere eller undertrykke dem. Ved å arbeide med sine "Brannslukker"-deler, kunne Jonas forstå at de forsvarte eksilerte deler som følte seg hjelpeløse, en prosess som stemmer overens med funn fra nevrovitenskapelig forskning på emosjonell regulering (Siegel, 2012; Porges, 2011). Gjennom SELV-ledelse lærte Jonas å identifisere disse reaksjonene og utvikle mer hensiktsmessige strategier for å regulere følelsene sine, noe som resulterte i en økt følelse av indre ro og emosjonell balanse.

Konklusjon

Traumer kan føre til fragmentering, men vi har aldri mistet helheten i oss selv. Ifølge Schwartz (2021) er SELVET alltid intakt, selv når ulike deler av psyken er i konflikt. Gjennom IFS og en systemisk forståelse av våre indre deler, kan vi gjenopprette harmoni, selvaksept og transformasjon. Van der Kolk (2014) fremhever at traumebevissthet og regulering av nervesystemet er avgjørende for denne prosessen. Porges (2011) utdyper hvordan det autonome nervesystemets rolle er sentralt i denne sammenhengen, ettersom reguleringen av vagusnerven kan bidra til en tryggere kroppslig forankring. Siegel (2012) understreker at integrering av tidligere fragmenterte opplevelser gjennom bevisst oppmerksomhet og relasjonell trygghet er en nøkkel til emosjonell helse. Når vi gjenoppdager og leder vårt indre system med SELVETs kvaliteter, finner vi veien tilbake til helhet, økt nevropsykologisk integrasjon og en dypere følelse av indre fred.

Referanser

Bertalanffy, L. von. (1968). General system theory: Foundations, development, applications. New York: George Braziller.

Porges, S. W. (2011). The polyvagal theory: Neurophysiological foundations of emotions, attachment, communication, and self-regulation. New York: Norton.

Porges, S. W. (2017). The pocket guide to the polyvagal theory: The transformative power of feeling safe. New York: Norton.

Schwartz, R. C. (2001). Internal family systems therapy. New York: Guilford Press.

Schwartz, R. C. (2021). No bad parts: Healing trauma and restoring wholeness with the Internal Family Systems model. Louisville: Sounds True.

Siegel, D. J. (2012). The developing mind: How relationships and the brain interact to shape who we are. New York: Guilford Press.

Van der Kolk, B. (2014). The body keeps the score: Brain, mind, and body in the healing of trauma. New York: Viking.