Når Traumets effekter jager deg - Når den gamle fortiden spiller inn i nuet og forstyrrer hverdagen

Luuk L. Westerhof, MSc

www.sponte-familiekontor.com

Innledning

Fortiden har en bemerkelsesverdig evne til å påvirke vår nåtid, noen ganger på måter vi ikke umiddelbart forstår. Gamle erfaringer, uferdige følelser og tidligere traumer kan dukke opp i hverdagen og påvirke hvordan vi tenker, føler og handler. Forskning viser at opplevelser fra barndommen og tidligere livserfaringer kan forme våre persepsjoner, kognitive mønstre og følelsesmessige responser i voksenlivet (Siegel, 2012).

Dette skjer fordi hjernen, spesielt det limbiske systemet og prefrontale cortex, lagrer emosjonelle minner og bruker disse som referanser i nye situasjoner (Van der Kolk, 2014). For eksempel kan en person som har opplevd avvisning eller overgrep i barndommen utvikle forsvarsmekanismer som unngåelse eller overkompensering i voksen alder.

Hvorfor skjer dette? Hvordan kan vi håndtere det? Og er det mulig å frigjøre seg fra fortidens grep for å leve mer fullt ut i nuet? Denne artikkelen vil utforske hvordan fortidens hendelser fortsetter å forme oss, og hvilke strategier vi kan bruke for å skape en mer harmonisk tilværelse. Ved å bruke en salutogen tilnærming, som fokuserer på individets ressurser og evne til å finne mening i livserfaringer (Antonovsky, 1987), samt Internal Family Systems (IFS)-modellen (Schwartz, 1995), kan vi begynne å forstå hvordan våre indre deler samhandler og påvirker vår atferd.

Fortiden som en skygge i hverdagen

Mange av oss bærer på opplevelser fra barndommen eller tidligere perioder av livet som fremdeles har en effekt på våre daglige liv. Noen ganger er disse minnene bevisste, men ofte ligger de lagret i underbevisstheten og påvirker oss uten at vi helt forstår hvorfor. For eksempel kan en person som har opplevd svik i en tidligere relasjon, finner det vanskelig å stole på andre i nye forhold. Eller noen som har opplevd kritikk i barndommen kan ha en tendens til å undervurdere seg selv som voksen.

Hva er traumer?

Ordet "traume" stammer fra det greske ordet "τραῦμα," som betyr "sår." Innen psykologi refererer traumer til psykologiske sår som oppstår når en person opplever overveldende stress som overskrider evnen til å håndtere det (Maté, 2019). Ifølge Gabor Maté er traumer ikke nødvendigvis definert av den eksterne hendelsen, men av hvordan individet internaliserer og reagerer på den. Traumer oppstår når vi blir frakoblet vårt autentiske selv som en overlevelsesstrategi, ofte i barndommen, og denne frakoblingen kan ha dype konsekvenser for vår mentale og fysiske helse.

Nevrologiske, biologiske og hormonelle effekter av traumer

Traumer påvirker ikke bare psyken, men også hjernen, kroppen og det hormonelle systemet. Ifølge Porges' (2011) polyvagal teori påvirker traumer det autonome nervesystemet ved å sette individet i en konstant tilstand av beredskap eller frys-respons. Dette innebærer at personer med uforløste traumer ofte har en forhøyet stressrespons, hvor hjernen er låst i en kamp-, flukt- eller frys-tilstand.

Van der Kolk (2014) påpeker at traumer kan føre til nevrobiologiske endringer i hjernen, spesielt i tre hovedområder:

• Amygdala: Overaktiverer, noe som fører til økt fryktrespons og hyperårvåkenhet.
• Hippocampus: Redusert funksjon, noe som påvirker evnen til å skille mellom nåtid og fortid, ofte resulterende i flashbacks.
• Prefrontal cortex: Svekket evne til emosjonsregulering og impulsstyring, som kan føre til problemer med beslutningstaking og selvkontroll.

I tillegg til disse endringene kan traumer ha en betydelig innvirkning på kroppens hormonelle system. Kronisk aktivering av stressresponsen fører til forhøyede nivåer av kortisol, noe som kan svekke immunsystemet og føre til fysiske helseproblemer som kronisk betennelse og autoimmune lidelser (McEwen, 2007).

Hormonelle konsekvenser av traumer

Traumer påvirker også kroppens hormonelle balanse, spesielt de nevrotransmitterne som regulerer emosjonell tilstand og sosial tilknytning. Kronisk aktivering av stressresponsen fører til forhøyede nivåer av kortisol, noe som kan svekke immunsystemet og føre til fysiske helseproblemer som kronisk betennelse og autoimmune lidelser (McEwen, 2007).

• Dopamin: Dette hormonet og nevrotransmitteren er ansvarlig for motivasjon og belønningssystemet i hjernen. Langvarige traumer kan føre til redusert dopaminnivå, noe som kan resultere i apati, depresjon og lav motivasjon (Volkow et al., 2013).
• Serotonin: Dette hormonet regulerer humør og emosjonell balanse. Traumer kan redusere serotoninnivået, noe som øker risikoen for depresjon, angst og impulsiv atferd (Neumeister et al., 2012).
• Oxytocin: Kjent som "tilknytningshormonet", spiller Oxytocin en sentral rolle i sosiale bånd og emosjonell trygghet. Traumer kan hemme produksjonen av Oxytocin, noe som kan gjøre det vanskeligere å opprettholde nære relasjoner og føle trygghet i samspill med andre (Carter, 2014).

Denne hormonelle ubalansene viser hvordan traumer ikke bare påvirker hjernen, men også kroppen som helhet, og kan skape langvarige utfordringer for emosjonell regulering og sosial tilpasning.

Neuroception: Hvordan nervesystemet registrerer trygghet og fare

Neuroception er et begrep utviklet av Stephen Porges (2011) som beskriver hvordan nervesystemet ubevisst registrerer trygghet eller trussel i våre omgivelser, uten at det involverer kognitive prosesser. Dette betyr at vi ikke bevisst velger hvordan vi tolker signaler fra omgivelsene; snarere er det en automatisk prosess som styres av det autonome nervesystemet. Neuroception skjer raskere enn bevisst tenkning og påvirker hvordan vi reagerer i ulike situasjoner.

Hvordan aktiveres neuroception?

Neuroception aktiveres kontinuerlig gjennom det autonome nervesystemet (ANS), som vurderer omgivelsene for tegn på trygghet eller fare. Porges' Polyvagal Theory forklarer hvordan ANS reagerer i tre hovedmoduser:

1. Ventral vagus (Trygghet og sosial engasjement)
   • Aktiveres når individet føler seg trygg og kan koble seg til andre.
   • Gir en tilstand av ro, åpenhet og tilknytning.
2. Sympatisk aktivering (Kamp- og fluktrespons)
   • Aktiveres når det oppleves en trussel.
   • Kroppen mobiliserer energi for å kjempe eller flykte.
   • Økt puls, svetteproduksjon og adrenalinfrigjøring.
3. Dorsal vagus (Frys- og kollapsrespons)
   • Aktiveres ved overveldende fare, der flukt eller kamp ikke er mulig.
   • Kroppen går i en «shutdown»-tilstand med lav puls, nummenhet og dissosiasjon.
   • Vanlig ved traumer og langvarig stress.

Neuroception og dissosiasjon

Dissosiasjon er en overlevelsesmekanisme der individet kobler seg fra virkeligheten for å unngå overveldende smerte. Dette er nært knyttet til feilaktig neuroception, hvor nervesystemet registrerer fare der det egentlig ikke finnes noen trussel. For eksempel kan en person som har opplevd vold i barndommen utvikle en hypersensitiv neuroception som gjør at de reagerer på høye stemmer eller brå bevegelser som om de var i reell fare, selv når de er i en trygg situasjon (Van der Kolk, 2014).

Når kroppen opplever en dysregulert neuroception, kan det føre til at individet stadig befinner seg i en frys- eller hyperaktiveringstilstand. Dette kan igjen føre til fysiske og psykiske helseproblemer som kronisk stress, angst, depresjon og autoimmune lidelser (McEwen, 2007).

Feilaktig neuroception og rigiditet i nervesystemet

Feilaktig neuroception oppstår når hjernen og nervesystemet kontinuerlig feiltolker signaler som farlige, selv i trygge situasjoner. Dette kan skape rigiditet i nervesystemet og føre til:

• Kronisk aktivering av stressresponsen (Sapolsky, 2004).
• Sosial unngåelse – individet trekker seg bort fra relasjoner for å beskytte seg mot opplevd fare.
• Økt følsomhet for triggere – hverdagslige stimuli som høye lyder eller visse ansiktsuttrykk kan utløse stressresponsen.
• Vedvarende frys-tilstand, hvor personen føler seg fastlåst, energiløs eller dissosiert.

Å være fanget i en vedvarende frys-tilstand

Når en person opplever seg fastlåst i en frys-tilstand, innebærer det at nervesystemet er dominert av den dorsale vagus-grenen av det parasympatiske nervesystemet. Dette kan føre til:

• Lav energi og følelsesmessig nummenhet.
• Manglende motivasjon og handlingslammelse.
• Tilbaketrekning fra sosiale situasjoner.
• Kroppslige symptomer som tretthet, smerter og dårlig immunforsvar.

Dette kan ofte sees hos personer med komplekse traumer (C-PTSD), hvor nervesystemet har blitt så vant til å være i en frys-tilstand at det ikke lett kan returnere til balanse (Lanius et al., 2014).

Hvordan regulere nervesystemet og komme ut av en frys-tilstand?

Det finnes flere strategier for å gjenopprette balansen i nervesystemet:

1. Kroppsbevissthet og interoception:
   • Å legge merke til kroppslige signaler kan hjelpe individet å forstå når de er i frys-modus.
   • Mindfulness og pusteteknikker kan bidra til å aktivere det ventrale vagus-systemet (Kabat-Zinn, 2003).
2. Fysisk bevegelse:
   • Små, rytmiske bevegelser (som gange eller dans) kan hjelpe kroppen ut av immobilisering.
   • Kroppsbaserte terapier som yoga eller TRE (Tension & Trauma Releasing Exercises) kan være effektive (Van der Kolk, 2014).
3. Sosial involvering :
   • Trygge relasjoner og øyekontakt med pålitelige mennesker kan aktivere ventral vagus, som er ansvarlig for sosial engasjement (Porges, 2011).
4. Selvmedfølelse og trygghetsskapende praksiser:
   • Å jobbe med indre trygghet gjennom selvmedfølelse og Internal Family Systems (IFS) kan hjelpe individer med å berolige sitt indre system (Schwartz, 2020).
   • Øvelser som å si til seg selv: «Jeg er trygg akkurat nå» kan bidra til å rekalibrere en feilaktig neuroception.
5. Terapeutisk støtte:
   • Polyvagal informert terapi og traumesensitiv terapi kan hjelpe med å regulere et overaktivert nervesystem (Dana, 2020).
   • Eye Movement Desensitization and Reprocessing (EMDR) har vist seg å være effektivt for å bearbeide traumer som påvirker neuroception (Shapiro, 2018).

Psykologiske mekanismer bak fortidens påvirkning

Ifølge psykologisk forskning er det flere mekanismer som forklarer hvorfor fortiden fortsatt påvirker oss:

• Traumer og PTSD: Alvorlige hendelser kan etterlate dype spor i psyken og utløse uventede reaksjoner i senere situasjoner (Van der Kolk, 2014).
• Kognitive skjemaer: Mønstre vi utvikler tidlig i livet kan bli automatiske tanker som styrer hvordan vi tolker verden (Young et al., 2003).
• Uferdige emosjoner: Følelser som ikke er bearbeidet, kan bli liggende som uløste konflikter og manifestere seg i ulike situasjoner (Siegel, 2012).

Når fortiden skaper utfordringer i relasjoner

Fortidens innvirkning merkes ofte tydelig i mellommenneskelige relasjoner. Hvis vi for eksempel har opplevd avvisning tidligere, kan vi være overfølsomme for tegn på avvisning fra andre, selv når de ikke er ment slik. Dette kan skape misforståelser og konflikter som kunne vært unngått. Negative tanker kan også utvikle seg til selvoppfyllende profetier hvor vi, ut fra frykt, trekker oss unna eller handler på måter som skaper avstand i relasjoner.

For eksempel kan en person som har vokst opp med en emosjonelt distansert forelder, ha utviklet en indre overbevisning om at de ikke er verdifulle eller elskverdige. Når denne personen i voksen alder møter en partner som er midlertidig opptatt eller distrahert, kan de tolke det som avvisning og reagere med tilbaketrekning eller fiendtlighet, selv om partnerens handlinger ikke var ment slik. Forskning viser at utrygg tilknytning kan føre til hypersensitivitet for sosiale trusler, som igjen kan forsterke negative relasjonsmønstre (Mikulincer & Shaver, 2016).

Ifølge Internal Family Systems (IFS) (Schwartz, 2020) kan slike reaksjoner stamme fra beskyttende deler av psyken, som ble dannet for å håndtere smertefulle opplevelser i barndommen. Disse delene kan fungere som forsvarsmekanismer, men kan også forhindre individet i å oppleve dypere emosjonell forbindelse i voksen alder. Terapeutisk arbeid med disse delene kan hjelpe personen til å forstå og bearbeide deres frykt for avvisning, slik at de kan skape mer trygge og balanserte relasjoner.

Det autentiske selvet og de åtte C-ene

Ifølge Richard Schwartz (1995, 2020) er det autentiske selvet kjernen i Internal Family Systems (IFS)-modellen. Dette selvet er ikke påvirket av tidligere traumer eller forsvarsmekanismer, men representerer vår medfødte kapasitet til balanse, helhet og visdom. Schwartz definerer det autentiske selvet ved hjelp av åtte grunnleggende kvaliteter, ofte referert til som de "åtte C-ene":

• Calmness (ro): Evnen til å oppleve indre fred og stabilitet, selv i utfordrende situasjoner.
• Clarity (klarhet): Å se situasjoner tydelig uten forvrengninger fra tidligere traumer eller fryktbaserte reaksjoner.
• Curiosity (nysgjerrighet): En åpen og utforskende holdning til egne følelser og opplevelser, uten fordømmelse.
• Compassion (medfølelse): Evnen til å møte seg selv og andre med vennlighet og forståelse.
• Confidence (selvtillit): En naturlig følelse av verdighet og trygghet i egen identitet.
• Courage (mot): Evnen til å møte vanskelige følelser og situasjoner uten å vike unna.
• Connectedness (tilknytning): En opplevelse av forbindelse med seg selv og andre.
• Creativity (kreativitet): Evnen til å tenke fleksibelt og finne nye løsninger på utfordringer.

Når et individ har tilgang til sitt autentiske selv, kan det fungere som en indre veileder og hjelpe de ulike delene av personligheten til å helbrede fra tidligere traumer. Dette bidrar til økt følelsesmessig balanse og evnen til å navigere livets utfordringer med større indre trygghet (Schwartz, 2020).

Hvordan frigjøre seg fra fortidens grep

Det er flere metoder for å håndtere og redusere fortidens innvirkning på nuet:

1. Selvbevissthet: Å identifisere og erkjenne hvordan fortiden påvirker oss, er et viktig første skritt.
2. Terapi og samtaler: Profesjonell hjelp kan gi verdifulle verktøy for å bearbeide og løse opp gamle mønstre.
3. Mindfulness og meditasjon: Å lære seg å være mer til stede i øyeblikket kan bidra til å bryte båndene til gamle minner.
4. Tilgivelse: Både tilgivelse av seg selv og andre kan være en viktig vei til frigjøring.
5. Oppbygging av sunne relasjoner: Å omgi seg med støttende og trygge mennesker kan bidra til å endre gamle negative mønstre.

Avslutning

Fortiden trenger ikke å definere hvem vi er, eller hvilke muligheter vi har i fremtiden. Selv om tidligere erfaringer og traumer kan fortsette å påvirke våre tanker, følelser og atferd, har vi en iboende evne til å bearbeide dem og skape en ny relasjon til oss selv og omgivelsene våre. Gjennom bevisst arbeid med våre indre mønstre – inkludert hvordan vi tolker oss selv og verden rundt oss – kan vi gradvis løsne fortidens grep og gjenoppdage vår autentiske styrke og handlekraft. Ved å utforske våre tanker med nysgjerrighet, møte våre følelser med medfølelse og skape nye responsmønstre, kan vi gi slipp på de begrensningene som tidligere erfaringer har lagt på oss. På denne måten blir vi ikke lenger fanget i gamle skygger, men kan leve mer fullt ut i nuet, med større frihet, trygghet og emosjonell balanse.

Referanseliste

Antonovsky, A. (1987). Unraveling the mystery of health: How people manage stress and stay well. Jossey-Bass.

Beck, A. T. (1967). Depression: Clinical, experimental, and theoretical aspects. Harper & Row.

Bowlby, J. (1988). A secure base: Parent-child attachment and healthy human development. Basic Books.

Brown, B. (2018). Dare to lead: Brave work. Tough conversations. Whole hearts. Random House.

Carter, C. S. (2014). Oxytocin pathways and the evolution of human behavior. Annual Review of Psychology, 65, 17-39. https://doi.org/10.1146/annurev-psych-010213-115110

Cozolino, L. (2014). The neuroscience of human relationships: Attachment and the developing social brain. W. W. Norton & Company.

Dana, D. (2020). The polyvagal theory in therapy: Engaging the rhythm of regulation. W. W. Norton & Company.

Feldman, R. (2015). The adaptive human parental brain: Implications for children's social development. Trends in Neurosciences, 38(6), 387-399. https://doi.org/10.1016/j.tins.2015.04.004

Gergen, K. J. (1999). An invitation to social construction. SAGE Publications.

Gilbert, P. (2009). The compassionate mind: A new approach to life's challenges. New Harbinger Publications.

Gillath, O., Bunge, S. A., Shaver, P. R., Wendelken, C., & Mikulincer, M. (2005). Attachment-style differences in the ability to suppress negative thoughts: Exploring the neural correlates. NeuroImage, 28(4), 835-847. https://doi.org/10.1016/j.neuroimage.2005.06.048

Herman, J. (1992). Trauma and recovery: The aftermath of violence—From domestic abuse to political terror. Basic Books.

Kabat-Zinn, J. (2003). Mindfulness-based stress reduction (MBSR) in psychosomatic medicine. Journal of Psychosomatic Research, 57(2), 35-43. https://doi.org/10.1016/S0022-3999(03)00573-7

Lanius, R. A., Paulsen, S. L., & Corrigan, F. M. (2014). The impact of early life trauma on health and disease: The hidden epidemic. Cambridge University Press.

LeDoux, J. E. (2002). The synaptic self: How our brains become who we are. Viking.

Maté, G. (2019). When the body says no: The cost of hidden stress. Vintage Canada.

Maté, G. (2021). The myth of normal: Trauma, illness, and healing in a toxic culture. Penguin Random House.

McEwen, B. S. (2007). Physiology and neurobiology of stress and adaptation: Central role of the brain. Physiological Reviews, 87(3), 873-904. https://doi.org/10.1152/physrev.00041.2006

Mikulincer, M., & Shaver, P. R. (2016). Attachment in adulthood: Structure, dynamics, and change (2nd ed.). Guilford Press.

Neumeister, A., Young, T., & Stastny, J. (2012). Depression and serotonin. Neuropsychopharmacology Reviews, 37(1), 1-23. https://doi.org/10.1038/npp.2011.191

Porges, S. W. (2011). The polyvagal theory: Neurophysiological foundations of emotions, attachment, communication, and self-regulation. W. W. Norton & Company.

Sapolsky, R. M. (2004). Why zebras don’t get ulcers: The acclaimed guide to stress, stress-related diseases, and coping. Holt Paperbacks.

Schwartz, R. C. (1995). Internal family systems therapy. Guilford Press.

Schwartz, R. C. (2020). Internal family systems therapy (2nd ed.). Guilford Press.

Seligman, M. E. P. (2011). Flourish: A visionary new understanding of happiness and well-being. Atria Books.

Shapiro, F. (2018). Eye movement desensitization and reprocessing (EMDR) therapy (3rd ed.). Guilford Press.

Siegel, D. J. (2012). The developing mind: How relationships and the brain interact to shape who we are (2nd ed.). Guilford Press.

Van der Kolk, B. A. (2014). The body keeps the score: Brain, mind, and body in the healing of trauma. Viking.

Volkow, N. D., Wang, G. J., Fowler, J. S., & Tomasi, D. (2013). Addiction: Beyond dopamine reward circuitry. Proceedings of the National Academy of Sciences, 110(37), 15037-15042. https://doi.org/10.1073/pnas.1308486110

White, M., & Epston, D. (1990). Narrative means to therapeutic ends. Norton.

Worthington, E. L., & Scherer, M. (2004). Forgiveness is an emotion-focused coping strategy that can reduce health risks and promote health resilience: Theory, review, and hypotheses. Psychology & Health, 19(3), 385-405. https://doi.org/10.1080/0887044042000196674

Young, J. E., Klosko, J. S., & Weishaar, M. E. (2003). Schema therapy: A practitioner's guide. Guilford Press.