Innledning
Spiseforstyrrelser som anoreksi, bulimi og overspising er komplekse tilstander med både psykologiske og fysiologiske komponenter. Disse lidelsene påvirker millioner av mennesker verden over og utgjør en betydelig helsemessig utfordring. Forskning indikerer at traumer ofte spiller en sentral rolle i utviklingen av spiseforstyrrelser. Hendelser som mishandling, forsømmelse eller andre former for tidlig stress kan påvirke hvordan individer forholder seg til mat, kropp og emosjoner. I denne artikkelen undersøker vi forholdet mellom traumer og spiseforstyrrelser og presenterer tre terapeutiske metoder – Polyvagal teori, Internal Family Systems (IFS) og Salutogenese – som kan bidra til en helhetlig tilnærming til behandling.
Spiseforstyrrelser representerer en alvorlig utfordring for folkehelsen globalt, og rammer millioner av mennesker i alle aldre, kjønn og sosioøkonomiske lag. Anoreksi nevrosa, bulimi nevrosa og Binging er komplekse tilstander der psykologiske, fysiologiske og sosiale faktorer spiller en innviklet rolle. Tradisjonelt har fokus vært rettet mot kroppsbilde, kosthold og vektkontroll, men nyere forskning understreker den dype sammenhengen mellom traumer og utviklingen av spiseforstyrrelser. Tidlige traumatiske opplevelser, som mishandling, forsømmelse eller andre former for ekstremt stress, kan forstyrre individets emosjonelle regulering og deres forhold til egen kropp og mat.
Forholdet mellom traumer og spiseforstyrrelser
Det er stadig mer anerkjent at tidlige negative barndomsopplevelser (ACEs) og andre former for traumer kan fungere som en underliggende faktor i utviklingen av spiseforstyrrelser (Felitti et al, 2011). Traumer kan forstyrre individets evne til å stole på sin egen kropp, regulere følelser og oppleve trygghet. Mat kan dermed bli et verktøy for å håndtere overveldende følelser, kontrollere angst eller skape en følelse av forutsigbarhet i en kaotisk tilværelse (Brierie & Spinazzola, 2011).
Traumer kan defineres som en emosjonell respons på en ekstremt stressende hendelse som overvelder individets evne til å håndtere situasjonen (Briere & Spinazzola, 2011). Når et individ opplever traumer, kan det føre til langvarige endringer i nervesystemet, inkludert økt aktivering av stressresponsen og endringer i hjernestrukturer som er involvert i regulering av følelser og atferd (van der Kolk, 2014).
Anoreksi Nevrosa: Ved anoreksi kan begrensningen av matinntak ses som en måte å oppnå kontroll over en kropp som føles utrygg eller ute av kontroll. Det underliggende traumet kan manifesteres som frykt for sårbarhet eller tap av kontroll (Gale & Holliday, 2015).
Bulimi Nevrosa: Overspisingsepisoder og påfølgende kompensatorisk atferd kan være en måte å håndtere emosjonell smerte, avvisning eller en følelse av indre tomhet. Traume kan føre til en forstyrret følelsesregulering, som uttrykkes gjennom spiseatferd (Stice et al, 2006).
Binging: Ved overspising, kan mat ses som en trøst, som demper smertefulle følelser eller fyller et indre tomrom. Traumer kan skape en dysfunksjonell tilknytning til mat som en mekanisme for selvmedisinering (Kessler et al, 2005).
Personer med spiseforstyrrelser rapporterer ofte en historie med traumer. En studie av Brewerton (2007) fant at 50–80 % av individer med spiseforstyrrelser også har opplevd alvorlige traumatiske hendelser. Dette kan inkludere seksuelle overgrep, fysisk mishandling, emosjonell forsømmelse eller mobbing. Disse erfaringene kan bidra til utviklingen av en negativ selvoppfatning, kronisk stress og en dysregulert emosjonsregulering, som alle er risikofaktorer for spiseforstyrrelser.
Traumer påvirker hjernen på flere måter, blant annet ved å hyperaktivere amygdala (hjernens “alarmsenter”), redusere aktiviteten i prefrontal cortex (som regulerer rasjonelle avgjørelser) og svekke hypocampus (som hjelper med å bearbeide minner). Disse endringene kan bidra til vansker med å håndtere følelser, noe som ofte fører til bruk av mat som en mestringsstrategi (Yau & Potenza, 2013).
Fysiologiske og psykologiske mekanismer
Traumer påvirker hvordan kroppen håndterer stress. Den kroniske aktiveringen av det sympatiske nervesystemet, som ofte er til stede hos traumatiserte individer, kan føre til en følelse av konstant alarmberedskap. Dette kan bidra til spiseforstyrrelser på flere måter, blant annet gjennom behovet for å oppnå en følelse av kontroll (anoreksi) eller gjennom bruk av mat som en strategi for emosjonell regulering (bulimi og overspising). Mat blir et redskap for å dempe ubehagelige følelser eller unngå smertefulle minner, selv om det på lang sikt forsterker den psykologiske lidelsen (Fairburn, 2008).
Overlevelsesstrategier
For mange med spiseforstyrrelser blir maten enten en kilde til kontroll eller en måte å flykte fra emosjonelle smerter. For eksempel kan selvpåført sult (som i anoreksi) gi en følelse av kontroll i et ellers kaotisk følelsesliv, mens overspising kan fungere som en måte å numme følelsesmessig smerte på (Brewerton, 2019).
Mentale og emosjonelle aspekter
Spiseforstyrrelser er nært knyttet til tanker, følelser og tro om selvverdi og kontroll. Terapier som fokuserer på å omstrukturere dysfunksjonelle tankemønstre, som kognitiv atferdsterapi, er nyttige (Fairburn et al., 2003). En holistisk tilnærming går videre ved å også adressere emosjonell helse og traumer.
Kroppslige aspekter
Mange med spiseforstyrrelser har en svekket forbindelse til egen kropp, som kan inkludere dysmorfofobi (feilaktig oppfatning av egen kropp) eller en følelse av fremmedgjøring fra kroppen. Kroppsorienterte terapier som yoga eller somatisk oppmerksomhet kan bidra til å reparere denne forbindelsen og gjenopprette en sunn kroppsopplevelse (Cook-Cottone, 2015).
Sosial kontekst
Relasjoner spiller en avgjørende rolle i utviklingen og behandlingen av spiseforstyrrelser. En holistisk tilnærming inkluderer ofte familieterapi eller gruppeintervensjoner for å støtte individet i en trygg og forståelsesfull kontekst (Eisler, 2005).
Helhetlige terapeutiske tilnærminger
En helhetlig tilnærming til behandling av spiseforstyrrelser vurderer både mentale, emosjonelle og kroppslige aspekter. Ved å kombinere nyere nevrovitenskap med psykologiske modeller kan behandlingen rettes mot både de underliggende traumene og symptomene på spiseforstyrrelsen. Polyvagal teori, Internal Family Systems (IFS) og Salutogenese er tre tilnærminger som har vist lovende resultater.
Polyvagal teori: Regulering av nervesystemet
En helhetlig forståelse av spiseforstyrrelser krever en tilnærming som går utover symptombehandling og adresserer de underliggende traumatiske erfaringene. Her presenteres tre terapeutiske modeller som kan være verdifulle i behandlingen av spiseforstyrrelser knyttet til traumer:
Polyvagal teori (Porges, 2011) fokuserer på det autonome nervesystemet og dets rolle i regulering av sosiale engasjement og trygghet. Teoriens sentrale element er vagusnerven, som virker som en brems eller gasspedal i reguleringen av kroppens respons på stress (Dana, 2018). Vagusnerven er avgjørende for sosial tilknytning og regulering av emosjoner. Ved spiseforstyrrelser er nervesystemet ofte fanget i en tilstand av hyperaktivering (fight/flight) eller kollaps (freeze).
Behandling basert på polyvagal teori kan inkludere kroppsbaserte intervensjoner som pusteteknikker, yoga og mindfulness for å styrke den parasympatiske responsen. Dette hjelper pasientene med å gjenopprette en følelse av trygghet i kroppen og redusere avhengigheten av destruktive mestringsstrategier som matrestriksjon eller overspising.
Internal Family Systems (IFS): Integrasjon av indre konflikter
Internal Family Systems (IFS), utviklet av Richard Schwartz (1995), er en modell som ser på psyken som bestående av ulike deler med spesifikke roller og funksjoner. Hos personer med spiseforstyrrelser kan deler av psyken være fanget i destruktive mønstre, for eksempel en “kritiker”-del som driver perfeksjonisme og selvkritikk, eller en “beskytter”-del som tyr til mat for å regulere følelser.
Richard Schwartz, ser det indre selvet som et familiesystem av "deler", som alle har en hensikt og en historie. Noen av disse delene kan ha tatt på seg beskyttende roller som en respons på traumatiske opplevelser, og disse delene kan manifestere seg gjennom spiseforstyrret adferd [8
IFS-terapi fokuserer på å skape en trygg dialog mellom disse delene for å fremme Selvmedfølelse og helhet. Gjennom å anerkjenne og forstå de traumatiske opplevelsene som har formet de ulike delene, kan individet gradvis redusere destruktiv atferd og utvikle sunnere mestringsstrategier.
IFS hjelper individer til å forstå sine indre delers motiver og behov, og skaper et rom for selvmedfølelse og aksept. Ved å anerkjenne og integrere disse delene, kan man redusere den indre konflikten som ofte driver spiseforstyrrelser (Holmes & Eckhart, 2014).
Terapien fokuserer på å utforske de ulike delene, lytte til deres historier, og hjelpe dem med å slippe sine begrensende roller ved å lære å få tilgang til sin «selv»-energi, preget av ro, medfølelse og klokskap.
Salutogenese: Fokusering på helse og ressurser
Salutogenese, et konsept utviklet av Aaron Antonovsky (1987), legger vekt på faktorer som fremmer helse og velvære, i stedet for å fokusere utelukkende på sykdom. Modellen understreker viktigheten av en følelse av sammenheng, som innebærer at livet oppleves som meningsfullt, håndterbart og forståelig.
I behandling av spiseforstyrrelser kan en salutogenetisk tilnærming innebære å identifisere individuelle ressurser og styrker, bygge opp sosiale nettverk og skape muligheter for mestring og personlig vekst. Denne tilnærmingen fremmer en positiv selvoppfatning og en følelse av egenverdi, som er avgjørende for langsiktig bedring.
I traumebehandling er salutogenese en viktig tilnærming som styrker ressurser og mestring. Ved å fremme en opplevelse av sammenheng, kan individer med spiseforstyrrelser finne mening og retning i sin egen helbredelsesprosess (Lindstrøm & Eriksson, 2010).
Terapien fokuserer på å identifisere og styrke ressurser, fremme egenmestring, og skape et narrativ som gir mening til tidligere erfaringer i en mer konstruktiv fortelling.
Integrasjon av tilnærmingene i behandling
For å oppnå optimal effekt bør disse metodene integreres i en helhetlig behandlingsplan. Dette kan inkludere følgende tiltak:
Traumebevisst terapi: Gjennom traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT) eller EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing) kan pasienter bearbeide og regulere traumatiske minner som ligger til grunn for spiseforstyrrelsen.
Kroppsbaserte intervensjoner: Somatisk oppmerksomhet og kroppsorientert terapi kan hjelpe pasienter med å gjenopprette en følelse av trygghet i kroppen, noe som er spesielt viktig for å bryte forbindelsen mellom traumer og matrelatert atferd.
Psykososial støtte: Opprettelse av støttegrupper og bruk av nettverk kan fremme tilhørighet og redusere isolasjon, som ofte er en utfordring for personer med spiseforstyrrelser.
Langsiktig oppfølging: Fordi spiseforstyrrelser er kroniske lidelser for mange, kreves det ofte langsiktig støtte for å forhindre tilbakefall og opprettholde positive endringer.
Konklusjon
Spiseforstyrrelser er komplekse tilstander som krever en helhetlig og individualisert tilnærming til behandling. For mange pasienter spiller traumer en sentral rolle i utviklingen av disse lidelsene, og det er avgjørende å adressere både de emosjonelle, mentale og kroppslige aspektene av problemet. Tilnærminger som Polyvagal teori, Internal Family Systems (IFS) og Salutogenese gir nyttige rammeverk for å forstå og behandle spiseforstyrrelser på en integrert måte. Med en kombinasjon av traumebevisst terapi, kroppsbaserte metoder og styrkefokusert intervensjon kan man fremme varig helbredelse og bedre livskvalitet for personer som sliter med disse utfordrende lidelsene.
Referanser
Antonovsky, A. (1987). Unraveling the Mystery of Health: How People Manage Stress and Stay Well. Jossey-Bass.
Antonovsky, A. (1979). Health, stress, and coping. Jossey-Bass.
Brewerton, T. D. (2007). "Eating disorders, trauma, and comorbidity: Focus on PTSD." Eating Disorders, 15(4), 285-304.
Briere, J. N., & Spinazzola, J. (2011). Trauma and dissociation: Theory, research, and treatment. Guilford Press.
Cook-Cottone, C. (2015). Mindfulness and Yoga for Self-Regulation: A Primer for Mental Health Professionals. Springer.
Dana, D. A. (2018). The polyvagal theory in therapy: Engaging the rhythm of regulation. WW Norton & Company.
Fairburn, C. G. (2008). Cognitive Behavior Therapy and Eating Disorders. Guilford Press.
Felitti, V. J., Anda, R. F., Nordenberg, D., Williamson, D. F., Spitz, A. M., Edwards, V., ... & Marks, J. S. (1998). Relationship of childhood abuse and household dysfunction to many of the leading causes of death in adults. American journal of preventive medicine, 14(4), 245-258.
Gale, C., & Holliday, J. (2015). A transdiagnostic perspective on underlying mechanisms in eating disorders: the role of affect regulation. Frontiers in psychology, 6.
Holmes, T., & Eckhart, L. (2014). Working with the Inner Child: New ways to restore joy, spontaneity & self love. Sounds True
Kessler, R. C., Berglund, P. A., Demler, O., Jin, R., Merikangas, K. R., & Walters, E. E. (2005). Lifetime prevalence and age-of-onset distributions of DSM-IV disorders in the National Comorbidity Survey Replication. Archives of general psychiatry, 62(6), 593-602.
Lindström, B., & Eriksson, M. (2010). The salutogenic approach to health promotion. Health Promotion International, 25(2), 236-244.
Porges, S. W. (2011). The Polyvagal Theory: Neurophysiological Foundations of Emotions, Attachment, Communication, and Self-regulation. W.W. Norton & Company.
Schwartz, R. C. (1995). Internal Family Systems Therapy. Guilford Press.
Stice, E., Shaw, H., & Marti, N. (2006). A meta-analytic review of eating disorder prevention programs: encouraging findings. Annual Review of Clinical Psychology, 2, 207-231.
van der Kolk, B. A. (2014). The Body Keeps the Score: Brain, Mind, and Body in the Healing of Trauma. Viking.
Yau, Y. H. C., & Potenza, M. N. (2013). "Stress and eating behaviors." Minerva Endocrinologica, 38(3), 255-267.
Legg til kommentar
Kommentarer