ADHD, eller Oppmerksomhets- og hyperaktivitetsforstyrrelse, blir ofte sett på som en sykdom eller en diagnose som forteller om en fremtredende mangeltilstand hos barna. Men dette stereotypiske synet kan være problematisk, særlig når vi tar i betraktning påvirkningene som omgir barn i deres formative år. Det er viktig å forstå at ADHD, slik vi ser det i dag, kan være et signal om at noe mer fundamentalt er på spill. Konteksten der barnet vokser opp, kan ha en betydelig innvirkning på dets atferd, konsentrasjonsevne og generelle trivsel.
Betydningen av Kontekst
Barn som vokser opp i ustabile eller traumatiserende miljøer — preget av uro, vold i nære relasjoner, psykisk vold, overgrep eller rusmiddelmisbruk — står overfor unike og særdeles krevende utfordringer som kan påvirke deres nevrologiske utvikling. I slike omgivelser er det nærliggende å tro at barnets evne til å være til stede i øyeblikket og konsentrere seg blir kraftig svekket. Når alt rundt dem er preget av usikkerhet, blir barnets kognitive og emosjonelle regulering presset, noe som kan føre til at oppmerksomheten deres blir fragmentert. Fragmentering er ikke et uttrykk for noe sykt eller kognitiv svikt, men forteller noe om at de voksne ikke tilstrekkelig evner å trygge barnet. Når barnet opplever seg utrygg eller truet vil deler av barnet fortone en væremåte som kanskje er uhensiktsmessig og forstyrrende for omverden, men ikke for barnet. Der ulike væremåter bør heller tolkes som barnets sunne responser og adaptive forsøk på de komplekse utfordringer den møter i en kompleks verden.
Barnet prøver instinktivt å tilpasse seg en utrygg situasjon for å overleve, og dette kan ofte komme til uttrykk i atferd som vurderes som ADHD-relatert. Det er viktig å huske at barnets reaksjoner i slike kontekster er adaptive; de er strategier for å håndtere en svært krevende virkelighet snarere enn uttrykk for en iboende mangeltilstand.
Skolemiljøets Rolle
Når disse barna går inn i skolemiljøet, kan de følge med en bagasje av ustabilitet. Skolen er en arena for læring, men også en kontekst som kan gjenoppleve de utrygge følelsene som barnet allerede kjenner fra hjemmemiljø. Når barn føler seg utrygg, blir det vanskelig for dem å fokusere og lære. I slike tilfeller kan barnets atferd bli sett på som særegen eller feiljustert, men det er ofte et uttrykk for hvordan de forholder seg til et miljø de oppfatter som truende.
Ikke "label" Barnet
For å støtte barn med slike utfordringer er det viktig å avstå fra å anvende merkelapper som ADHD, som kan overforenkle deres situasjon. I stedet bør fokuset rettes mot å skape trygge og støttende omgivelser. Voksnes rolle som trygge aktører i barnets liv er av uvurderlig betydning. Når barn får opplevelser av trygghet og stabilitet, både hjemme og i skolen, kan deres nevrologi begynne å reguleres bedre. Dette gir dem muligheten til å utvikle et mer stabilt selvfølelse og muligheten til å blomstre sosialt og akademisk.
Oppsummering
For foreldre, lærere og andre voksne i barnets liv handler det om å være den tryggheten barnet trenger for å navigere i sin hverdag. Det innebærer å tilby emosjonell støtte, skape rutiner, lytte aktivt og å være til stede. Med en forståelse for hva som påvirker barnets atferd vil vi kunne hjelpe dem med å regulere sine følelser og læring på en mer helhetlig måte.
I stedet for å stigmatisere eller medisinsk behandle et barn for noe som kan være en respons på omstendighetene de lever i, bør vi se på hver enkelts unike historie. Ved å gjøre dette, kan vi arbeide mot en mer inkluderende og støttende tilnærming som fremmer utvikling, vekst og velvære for alle barn.
Legg til kommentar
Kommentarer