Kan vi hjelpe oss selv hvis vi ikke har et selv?

Innledning

Enkelte filosofiske og psykologiske retninger hevder at vi ikke har et stabilt eller enhetlig "selv" og dermed heller ikke kan hjelpe oss selv. Denne påstanden er problematisk både fra et teoretisk og et empirisk perspektiv. Filosofisk sett er selvet en nødvendig forutsetning for agens og personlig ansvar. Uten en form for selv ville det vært umulig å ta beslutninger, reflektere over erfaringer eller utvikle en koherent forståelse av vår egen identitet (Taylor, 1989; Ricoeur, 1992). Moderne filosofi har også argumentert for at selvet ikke er en fast entitet, men en narrativ konstruksjon som skapes gjennom erfaring og refleksjon (Dennett, 1991).

Innenfor psykologien støttes dette perspektivet av utviklings- og traumeforskning, som viser at selvet kan være dynamisk og sammensatt, men likevel fungere som en operasjonell realitet som gir mening for individet (Fonagy et al., 2002). Tilknytningsteori har demonstrert at barns utvikling av en sammenhengende selvfølelse er avhengig av trygge relasjoner til omsorgspersoner (Bowlby, 1988), mens nyere forskning på mentalisering tyder på at evnen til å forstå seg selv og andre er avgjørende for psykisk helse (Fonagy & Allison, 2014).

Nevrovitenskapelige studier understøtter også denne forståelsen. Forskning på selvopplevelse viser at hjernen skaper en kontinuerlig følelse av identitet gjennom interaksjonen mellom forskjellige nevrale nettverk (Damasio, 1999). Dette tyder på at selvopplevelse er både biologisk forankret og formbar gjennom erfaring. Videre har studier på speilnevroner og intersubjektivitet vist at vår opplevelse av selvet er dypt forankret i sosiale interaksjoner (Gallese, 2003). Selv om selvet ikke er en rigid, uforanderlig kjerne, fungerer det som en dynamisk prosess som organiserer erfaringer og muliggjør vekst.

Nevrovitenskapelige funn understøtter denne forståelsen. Forskning på selvopplevelse viser at hjernen skaper en kontinuerlig følelse av identitet gjennom interaksjonen mellom forskjellige nevrale nettverk. Antonio Damasios arbeid (1999) på bevissthet og selvbevissthet viser hvordan hjernens integrasjon av emosjoner og kroppslige opplevelser skaper en følelse av "selv". Dette tyder på at selvopplevelse er både biologisk forankret og formbar gjennom erfaring. Selv om selvet ikke er en rigid, uforanderlig kjerne, fungerer det som en dynamisk prosess som organiserer erfaringer og muliggjør vekst.

Videre viser forskning på selvregulering at individer kan lære å forbedre sin emosjonelle og kognitive kapasitet gjennom bevisste intervensjoner som terapi, mindfulness og introspektiv praksis (Siegel, 2012). Dette er et sterkt motargument mot ideen om at vi ikke kan hjelpe oss selv. Hvis vi var fullstendig uten et selv, ville slike tiltak være ineffektive. Derimot ser vi at mennesker gjennom målrettet innsats kan utvikle bedre mestringsstrategier, styrke sin psykologiske motstandskraft og bygge en mer integrert selvforståelse.

I denne artikkelen vil jeg argumentere for at selv om "selvet" kan forstås som dynamisk og sammensatt, er det fortsatt et meningsfullt konsept som muliggjør selvhjelp og personlig utvikling. Jeg vil trekke på innsikter fra nevrovitenskap, psykologisk teori og filosofisk refleksjon for å vise hvordan vi, til tross for et komplekst og ikke-fiksert selv, kan påvirke og hjelpe oss selv.

Selvet som dynamisk og relasjonelt

Tradisjonelt har vestlig filosofi og psykologi sett selvet som en stabil kjerne, et uforanderlig indre vesen som ligger til grunn for identitet og erfaring. Imidlertid har nyere forskning, særlig innenfor nevrovitenskap, psykologi og fenomenologi, utfordret denne oppfatningen ved å vise at selvet er en dynamisk, relasjonell og kontekstavhengig konstruksjon (Damasio, 1999; Gallagher, 2000). Dette innebærer at vår opplevelse av selvet ikke er en fast størrelse, men snarere en kontinuerlig prosess som formes og omformes gjennom våre erfaringer, relasjoner og biologiske forutsetninger.

Stephen Porges' polyvagale teori (Porges, 2011) gir en nevrofysiologisk forklaring på hvordan vår opplevelse av selvet påvirkes av det autonome nervesystemet, særlig gjennom reguleringen av trygghet og stress. Ifølge denne teorien kan traumer og kronisk stress føre til en fragmentering av selvopplevelsen, hvor individet svinger mellom ulike tilstander av overlevelsesmodus, noe som igjen påvirker både sosial interaksjon og indre sammenhengsfølelse.

Richard Schwartz’ Internal Family Systems (IFS) (Schwartz, 2021) utvider dette perspektivet ved å foreslå at selvet består av en indre samling av "deler" eller subpersonligheter, hvor noen fungerer som beskyttelsesmekanismer mens andre bærer på uforløste traumer. IFS-modellen viser hvordan mennesker kan jobbe aktivt med disse delene gjennom en bevisstgjøringsprosess for å skape en mer integrert og balansert opplevelse av selvet.

Til tross for at selvet er komplekst og flerdimensjonalt, betyr ikke dette at det er ikke-eksisterende eller irrelevante for vår evne til selvhjelp. Tvert imot viser disse teoretiske perspektivene at forståelse og aktivt arbeid med selvet kan bidra til økt selvinnsikt, emosjonell regulering og personlig vekst. Dette understreker at selvhjelp er mulig nettopp fordi selvet er fleksibelt og kan påvirkes gjennom refleksjon, terapi og relasjonell støtte.

Selvregulering og nevroplastisitet

Nevrovitenskapen har demonstrert at hjernen er plastisk, noe som betyr at den kan endre seg gjennom erfaring, intervensjon og målrettet innsats (Siegel, 2012). Denne kapasiteten for nevroplastisitet danner grunnlaget for muligheten til selvutvikling, ettersom nye nevrale forbindelser kan dannes og styrkes gjennom læring, refleksjon og praksis (Doidge, 2007). Dette gir sterk støtte til ideen om at vi kan påvirke vårt eget sinn gjennom bevisste valg, terapeutiske intervensjoner og kontinuerlig utvikling av selvforståelse.

For eksempel viser studier av mindfulness-meditasjon at individer kan utvikle større emosjonell regulering, økt selvbevissthet og en forbedret evne til å respondere adaptivt på stress (Tang, Holzel, & Posner, 2015). Videre har forskning innenfor kognitiv atferdsterapi (CBT) vist at endringer i tankemønstre og atferd kan føre til langvarige forbedringer i psykisk helse og mestringsevne (Beck, 2011).

Forskning på traumebehandling viser også at individer som aktivt arbeider med sine erfaringer gjennom terapi, kan oppnå bedring i livskvalitet og selvopplevelse (Van der Kolk, 2014). Dette innebærer at selv om selvet kan være dynamisk og sammensatt, har vi fortsatt muligheten til å påvirke vår egen psykologiske utvikling. Dette undergraver argumentet om at vi ikke har et selv som kan endres og forbedres, og understreker heller at vår identitet og selvforståelse er fleksible og formbare gjennom hele livet.

Selvutvikling gjennom relasjoner

Selv om selvet ikke nødvendigvis er en fast størrelse, betyr det ikke at vi er maktesløse. Som sosialkognitive teorier foreslår, formes selvet i samspill med andre, hvor interaksjoner, sosial læring og relasjonelle erfaringer bidrar til vår utvikling (Bandura, 2001). Sosiale faktorer, som tilknytning til familie, venner og samfunn, spiller en avgjørende rolle i hvordan vi utvikler selvforståelse og mestringsevne (Bowlby, 1988).

Aaron Antonovskys salutogenetiske perspektiv (Antonovsky, 1987) understreker betydningen av koherensfølelse, som består av tre komponenter: begripelighet, håndterbarhet og meningsfullhet. Forskning har vist at personer med høy koherensfølelse har bedre evne til å håndtere stress og tilpasse seg utfordringer (Eriksson & Lindström, 2005). Dette indikerer at vi kan styrke vår egen evne til helbredelse og utvikling gjennom refleksjon, sosial støtte og meningsskapende aktiviteter.

Videre har nyere forskning innen nevrovitenskap og psykologi vist at våre relasjonelle erfaringer direkte påvirker hjernens struktur og funksjon. Studier av speilnevroner antyder at vår opplevelse av selvet formes og opprettholdes gjennom interaksjon med andre (Rizzolatti & Sinigaglia, 2008). Speilnevronene, som ble oppdaget på 1990-tallet, spiller en sentral rolle i vår evne til å forstå og imitere andre mennesker, og de er avgjørende for utviklingen av empati og sosial læring (Iacoboni, 2009). Dette betyr at vi ikke bare speiler andres atferd, men også internaliserer aspekter av deres emosjonelle og kognitive tilstander, noe som bidrar til vår kontinuerlige utvikling av selvet.

Videre viser forskning at sosial tilknytning påvirker hjernens plastisitet og kan bidra til bedret emosjonell regulering, stressmestring og kognitiv fleksibilitet (Davidson & McEwen, 2012). Studier har vist at tidlig trygg tilknytning og pågående positive sosiale relasjoner kan ha en direkte innvirkning på nevrotransmittersystemer og nevrohormonelle mekanismer som regulerer stressresponser (Cozolino, 2014). Spesielt har forskning på oksytocin vist at dette hormonet, ofte assosiert med sosial tilknytning og tillit, spiller en nøkkelrolle i å modulere amygdalas respons på trusler, noe som kan redusere angst og fremme sosial tilpasningsevne (Feldman, 2012).

For eksempel har studier vist at positive relasjonelle erfaringer kan styrke prefrontal korteks, som er ansvarlig for eksekutive funksjoner som impulskontroll, beslutningstaking og selvregulering (Schore, 2012). Dette er spesielt relevant i konteksten av traume og stress, ettersom prefrontal korteks spiller en avgjørende rolle i nedregulering av aktiveringen i det limbiske systemet, inkludert amygdala (McEwen & Morrison, 2013). Forskning på speilnevroner antyder også at vår opplevelse av selvet og vår emosjonelle regulering utvikles gjennom interaksjon med andre, og at sosiale erfaringer kan bidra til å styrke nevrale nettverk relatert til empati og mentalisering (Rizzolatti & Sinigaglia, 2008).

Dette tyder på at ikke bare er våre sosiale erfaringer avgjørende for utviklingen av selvet, men at vi aktivt kan påvirke vår egen selvoppfatning og mestringsevne gjennom bevisst deltakelse i meningsfulle relasjoner, refleksjon over disse interaksjonene og målrettede terapeutiske intervensjoner som fremmer emosjonell regulering og nevral reorganisering.

Motargumenter og svar

Noen eksistensialister og buddhistiske perspektiver hevder at selvet er en illusjon (Hume, 1739; Metzinger, 2009). Dette synet bygger på ideen om at det vi opplever som et sammenhengende «jeg» egentlig er en konstruksjon av kognitive og nevrobiologiske prosesser, og at det ikke finnes noen stabil identitet bak disse opplevelsene. Buddhisme argumenterer for at selvet er en flyktig illusjon, en samling av mentale og sanselige inntrykk som kontinuerlig forandrer seg (Varela, Thompson, & Rosch, 1991). Metzinger (2009) foreslår at det vi oppfatter som selvet, er en «selvmodell» som hjernen genererer for å organisere og samordne atferd, men at denne modellen ikke refererer til noen reell enhet.

Dette kan tolkes som at vi ikke kan hjelpe oss selv, fordi det ikke finnes et fast «jeg» som kan forbedres. Imidlertid er dette en misforståelse. Selv om selvet er konstruert og kontekstavhengig, er det likevel operasjonelt reelt – vi fungerer som agenter i våre egne liv og kan ta bevisste valg som påvirker vår psykiske og fysiske helse. Innenfor utviklingspsykologi og nevrovitenskap er det godt dokumentert at en følelse av sammenheng og identitet bidrar til psykisk velvære og resiliens (Siegel, 2012). Studier viser at personer med en sterk følelse av selvregulering og identitet har bedre psykisk helse, høyere grad av subjektiv livskvalitet og en større evne til å håndtere livets utfordringer (Baumeister, 1999; Deci & Ryan, 2000). Videre har forskning på nevroplastisitet vist at hjernen kan omforme seg selv basert på erfaring, noe som betyr at selvutvikling er mulig selv om selvet er dynamisk og ikke en rigid enhet (Doidge, 2007).

Konklusjon

Selv om selvet ikke er en uforanderlig essens, betyr ikke det at vi ikke kan hjelpe oss selv. Tvert imot viser moderne nevrovitenskap, psykologi og salutogenese at vi aktivt kan forme og utvikle vår identitet gjennom erfaring, regulering og relasjoner (Siegel, 2012; Antonovsky, 1987). Forskning på nevroplastisitet har demonstrert at hjernen kontinuerlig tilpasser seg nye erfaringer, noe som gir oss muligheten til å omstrukturere vår selvforståelse og atferd (Doidge, 2007). Videre har studier innenfor kognitiv atferdsterapi og mindfulness-meditasjon vist at bevisst selvregulering og refleksjon kan forbedre vår emosjonelle balanse og mentale helse (Tang, Holzel, & Posner, 2015; Beck, 2011). Påstanden om at vi ikke kan hjelpe oss selv fordi vi ikke har et fast og stabilt selv, overser det faktum at vår identitet og psykologiske kapasitet er dynamisk og formbar. Empiriske og teoretiske bevis peker tydelig på at vi kan utvikle oss selv gjennom målrettet innsats, støttende relasjoner og psykologisk arbeid.

Referanser

• Antonovsky, A. (1987). Unraveling the Mystery of Health: How People Manage Stress and Stay Well. Jossey-Bass.
• Bandura, A. (2001). Social cognitive theory: An agentic perspective. Annual review of psychology, 52(1), 1-26.
• Baumeister, R. F. (1999). The self in social psychology. Psychology Press.
• Damasio, A. R. (1999). The Feeling of What Happens: Body and Emotion in the Making of Consciousness. Harcourt Brace.
• Gallagher, S. (2000). Philosophical conceptions of the self: Implications for cognitive science. Trends in Cognitive Sciences, 4(1), 14-21.
• Hume, D. (1739). A Treatise of Human Nature.
• Metzinger, T. (2009). The Ego Tunnel: The Science of the Mind and the Myth of the Self. Basic Books.
• Porges, S. W. (2011). The Polyvagal Theory: Neurophysiological Foundations of Emotions, Attachment, Communication, and Self-Regulation. W. W. Norton & Company.
• Schwartz, R. C. (2021). No Bad Parts: Healing Trauma and Restoring Wholeness with the Internal Family Systems Model. Sounds True.
• Siegel, D. J. (2012). The Developing Mind: How Relationships and the Brain Interact to Shape Who We Are. Guilford Press.
• Tang, Y. Y., Holzel, B. K., & Posner, M. I. (2015). The neuroscience of mindfulness meditation. Nature Reviews Neuroscience, 16(4), 213-225.