Sammenhengen mellom psykosomatiske uttrykk, traumer og dissosiasjon: En polyvagal og IFS-tilnærming til forståelse og helbredelse - Luuk L. Westerhof, MSc

1. Introduksjon

Traumer og deres påvirkning på kropp og sinn har blitt et stadig mer utforsket felt i moderne psykologi og nevrovitenskap. Psykosomatiske uttrykk – når psykiske opplevelser manifesterer seg som kroppslige symptomer – er en vanlig konsekvens av traumer, men de forstås ofte utilstrekkelig i tradisjonelle terapeutiske rammeverk. For å gi en helhetlig tilnærming til slike utfordringer, er det nødvendig å trekke på integrerende modeller som Polyvagal teori (PVT), utviklet av Stephen Porges, og Internal Family Systems (IFS), utviklet av Richard Schwartz. Begge modellene belyser hvordan traumer påvirker nervesystemet, og hvordan terapeutiske tilnærminger kan fremme helbredelse.

Denne artikkelen undersøker sammenhengen mellom psykosomatiske uttrykk, traumer og dissosiasjon fra et perspektiv som kombinerer nevrofysiologi, psykologiske teorier og epigenetikk. Videre utforsker vi hvordan trygghet, som kjerneelement i både PVT og IFS, spiller en avgjørende rolle i helbredelsesprosessen. Vi presenterer også praktiske strategier for fagfolk som arbeider med klienter som opplever plutselige psykosomatiske symptomer og smerter, og hvordan et salutogent perspektiv kan fremme varig bedring.

2. Psykosomatiske uttrykk og deres forbindelse til traumer og dissosiasjon

Psykosomatiske uttrykk: Definisjon og natur

Psykosomatiske uttrykk refererer til kroppslige symptomer som ikke fullt ut kan forklares av medisinske tilstander, men som likevel oppleves som genuint plagsomme av den som er rammet. Eksempler inkluderer kroniske smerter, hjertebank, pustevansker og gastrointestinalt ubehag. Ifølge van der Kolk (2015) kan slike symptomer ofte spores tilbake til ubehandlede traumer, der kroppens forsøk på å regulere seg selv resulterer i dysfunksjonelle fysiologiske responser.

Traumer som grunnlag for psykosomatiske symptomer

Traumer oppstår når en person utsettes for overveldende stress eller fare som overstiger evnen til å håndtere situasjonen. Dette kan føre til at kroppens stress reguleringssystemer – inkludert hypothalamus-hypofyse-binyre aksen (HPA-aksen) – forblir hyperaktiverte eller dysregulerte (Yehuda et al., 2005). Resultatet er at kroppen “holder telling”, som van der Kolk beskriver det, ved å lagre traumatiske opplevelser i muskulaturen, det autonome nervesystemet og hjernen.

Dissosiasjon som overlevelsesstrategi

Dissosiasjon er en mental prosess hvor individet kobler seg fra en smertefull virkelighet, ofte for å beskytte seg mot emosjonell overveldelse. Denne mekanismen er nært knyttet til traumer, da den muliggjør midlertidig beskyttelse mot trusler som oppleves som uutholdelige. Nevrologisk sett innebærer dette en aktivering av det dorsale vagale komplekset, som forårsaker en fysiologisk tilstand av nummenhet eller immobilitet (Porges, 2011).

Ved kronisk dissosiasjon kan imidlertid denne mekanismen hindre tilgang til viktige emosjoner og minner, noe som kompliserer helbredelsesprosessen. Dette understreker viktigheten av å inkludere nevrofysiologiske perspektiver i terapeutisk arbeid for å hjelpe klienter med å gjenopprette en balansert og trygg tilstand.

3. Polyvagal teori og dens rolle i å forstå psykosomatiske prosesser

Polyvagal teori: Grunnprinsipper

Polyvagal teori, utviklet av Stephen Porges, gir en avansert forståelse av hvordan det autonome nervesystemet (ANS) fungerer. Teorien fokuserer på hvordan nevrosepsjon – hjernens ubevisste evaluering av trygghet og trusler – styrer kroppens fysiologiske og emosjonelle responser. Ifølge Porges (2011) opererer ANS gjennom tre hierarkiske responser:

1. Det sosiale engasjementsystemet (ventral vagus): Aktivert når en person opplever trygghet, muliggjør sosial tilknytning og emosjonell regulering.
2. Sympatisk aktivering (kamp/flukt): Mobiliserer kroppen til å håndtere fare gjennom økt hjertefrekvens og energinivå.
3. Dorsal vagal shutdown (frys/avkobling): En siste utvei når flukt eller kamp ikke er mulig, som resulterer i immobilitet og nummenhet.

Nevrofysiologiske prosesser bak psykosomatiske symptomer

Når kroppen opplever kronisk stress eller traumer, kan den bli “fanget” i en av de to overlevelses responsene – sympatisk aktivering eller dorsal shutdown. Dette bidrar til utvikling av psykosomatiske symptomer, som reflekterer kroppens forsøk på å beskytte seg selv.

For eksempel kan en klient med kroniske smerter oppleve at deres nervesystem kontinuerlig signaliserer fare, selv i trygge omgivelser. Dette kan knyttes til en hyperaktiv nevrosepsjon, hvor hjernen feiltolker nøytrale signaler som truende (Dana, 2018).

Fremme trygghet gjennom Polyvagal teori

For å bryte denne syklusen må terapeuter hjelpe klienter med å aktivere deres ventrale vagus, som er knyttet til trygghet og sosial tilknytning. Dette kan oppnås gjennom:

• Pusteteknikker: Rolige, dype pusteøvelser kan stimulere vagusnerven og redusere sympatisk aktivering.
• Sosial tilknytning: Terapeutens evne til å skape et trygt og støttende miljø kan bidra til regulering av klientens nervesystem.
• Somatisk oppmerksomhet: Hjelpe klienter med å identifisere og regulere kroppslige spenninger som reflekterer underliggende emosjoner.

Polyvagal teori gir en kraftig ramme for å forstå hvordan traumer påvirker kroppen og hvordan helbredelse kan fremmes gjennom å gjenopprette balanse i det autonome nervesystemet.

4. Internal Family Systems og helbredelse av traumer

Grunnprinsipper i Internal Family Systems

Internal Family Systems (IFS), utviklet av Richard Schwartz, er en terapeutisk modell som bygger på en grunnleggende antakelse: Psyken er sammensatt av ulike “deler”, hvor hver del har unike roller, tanker og følelser. Disse delene kan grovt deles inn i:

1. Beskyttende deler: Disse inkluderer manager-deler som jobber for å forhindre smerte, og brann slukker-deler som lindrer akutt ubehag gjennom midlertidige strategier.
2. Sårbare eller eksilerte deler: Fragmenter av psyken som bærer smerten fra tidligere traumer.
3. Selvet: En kjerne av ro, medfølelse og visdom som kan lede helbredelsesprosessen.

IFS og traumer

I en traumeoverlevers psyke kan det ofte oppstå et hierarki der beskyttende deler dominerer for å forhindre tilgang til smertefulle, eksilerte minner. Dette er nødvendig for å overleve akutte trusler, men kan på lang sikt forstyrre emosjonell og fysiologisk regulering (Schwartz, 2020).

Gjennom IFS-terapi arbeider man med å bygge trygghet mellom Selvet og de ulike delene, så beskyttende deler kan senke sitt forsvar og gi tilgang til eksilerte minner. Dette muliggjør en bearbeiding av traumet i et trygt miljø.

Kroppslig helbredelse gjennom IFS

IFS kan også anvendes til å adressere psykosomatiske symptomer. Ved å hjelpe klienten med å gjenkjenne kroppens uttrykk som “stemmer” fra spesifikke deler, kan terapeuten fremme en dypere forståelse av hvordan kropp og sinn samhandler. For eksempel kan kronisk smerte ses som et uttrykk for en eksilert del som søker oppmerksomhet og helbredelse.

Praktiske teknikker inkluderer:

• Guidet dialog: Klienten lærer å kommunisere med ulike deler og utforske deres intensjoner.
• Somatisk tilstedeværelse: Klienten fokuserer på kroppslige sensasjoner og hvordan de kan kobles til spesifikke deler.
• Selv-ledelse: Styrke klientens tilgang til Selvet for å lede sin egen helbredelsesprosess.

IFS gir en integrert tilnærming som forener psykologisk og kroppslig helbredelse ved å skape en trygg og aksepterende dialog mellom ulike deler av psyken.

5. Salutogenese: En ressurs orientert tilnærming til helbredelse

Hva er salutogenese?

Salutogenese, et begrep introdusert av Aaron Antonovsky (1979), fokuserer på hva som fremmer helse og velvære, snarere enn å utelukkende behandle sykdom. Perspektivet utforsker hvordan ressurser, mestringsstrategier og opplevelsen av mening kan hjelpe enkeltpersoner å navigere livets utfordringer. Dette står i kontrast til patogene tilnærminger, som primært fokuserer på å eliminere symptomer.

Salutogenese i kombinasjon med Polyvagal teori og IFS

En ressurs orientert tilnærming kan styrkes gjennom å integrere Polyvagal teori og IFS. Ved å fremme trygghet gjennom ventral vagus-aktivering og hjelpe klienter å koble til Selvet, kan terapeuter:

• Skape robuste mestringsstrategier: Hjelpe klienter med å bygge et solid fundament av interne ressurser.
• Styrke resiliensevnen: Lære klienter å navigere stress og utfordringer uten å falle tilbake i dysfunksjonelle mønstre.
• Fremme opplevelsen av mening: Utforske hvordan eksistensiell mening kan styrke helbredelsesprosessen.

Praktiske anvendelser inkluderer å utvikle styrke baserte intervensjoner og hjelpe klienter med å identifisere og utnytte sine unike ressurser.

6. Epigenetikk og dens rolle i helbredelsesprosessen

Hva er epigenetikk?

Epigenetikk refererer til studien av hvordan genuttrykk kan endres uten å endre selve DNA-sekvensen. Dette skjer gjennom mekanismer som DNA-metylering, histon modifikasjon og ikke-kodende RNA. Disse prosessene kan påvirkes av faktorer som stress, ernæring, sosialt miljø og terapeutiske intervensjoner (Zhang & Meaney, 2010).

Hvordan traumer påvirker epigenetiske prosesser

Traumer, spesielt tidlige livserfaringer, kan sette dype epigenetiske spor i kroppen. Studier har vist at personer som opplever alvorlig stress tidlig i livet, kan utvikle endringer i genuttrykk knyttet til stressrespons og immun funksjon (Yehuda et al., 2016). Disse endringene kan bidra til økt sårbarhet for psykosomatiske lidelser og kroniske helseproblemer.

Epigenetikk og terapeutisk intervensjon

Det positive er at epigenetiske endringer ikke er permanente. Terapeutiske intervensjoner som fremmer trygghet og regulering, kan bidra til å “omprogrammere” epigenetiske mekanismer. For eksempel kan Polyvagal-teknikker og IFS fremme langvarige positive endringer ved å redusere kronisk stress og fremme tilknytning og trygghet.

Praktiske implikasjoner for terapeuter

• Miljømessige faktorer: Skape et trygt, støttende terapeutisk miljø som kan påvirke epigenetiske prosesser positivt.
• Mind-body-intervensjoner: Integrere praksiser som yoga, mindfulness og pusteteknikker for å stimulere positive epigenetiske endringer.
• Langsiktig tilnærming: Forstå at epigenetiske endringer kan ta tid og krever konsistent, trygg terapeutisk støtte.

Ved å forstå epigenetikkens rolle i helbredelsesprosessen, kan terapeuter hjelpe klienter med å bryte sykluser av stress og fremme varig helse.

7. Trygghetens sentrale rolle i helbredelsesprosessen

Trygghet spiller en avgjørende rolle i helbredelsesprosessen, spesielt når det gjelder emosjonell og psykologisk bearbeiding. Ifølge Polyvagal-teorien fungerer trygghet som en nøkkel til å aktivere det sosiale engasjementsystemet, en del av det autonome nervesystemet som støtter regulering av følelser, opplevelsen av tilknytning og utvikling av emosjonell stabilitet (Porges, 2011). Når en person føler seg trygg, kan nervesystemet bevege seg ut av en konstant tilstand av kamp eller flukt og inn i en modus som fremmer tilknytning og selvregulering. Uten denne opplevelsen forblir nervesystemet i beredskap, noe som kan hemme dypere bearbeiding og integrering av traumer.

Nevrofysiologiske mekanismer når kroppen ikke føler seg trygg

Fravær av trygghet fører til aktivering av kroppens stressresponser, som påvirker både det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet. Dette kan manifestere seg på ulike måter:

1. Hyperaktivering
   Når kroppen opplever en trussel, dominerer det sympatiske nervesystemet, og typiske symptomer inkluderer økt hjertefrekvens, muskelspenning, rastløshet og en generell følelse av uro. Denne tilstanden er nyttig for kortvarige trusler, men dersom den vedvarer, kan den føre til utbrenthet, angst og andre stressrelaterte lidelser.
2. Hypoaktivering
   I situasjoner med overveldende fare eller langvarig stress kan kroppen gå inn i en tilstand av dorsal vagal shutdown, en respons styrt av det parasympatiske nervesystemet. Dette resulterer i nummenhet, tretthet, apati og en følelse av dissosiasjon. Selv om dette er kroppens måte å beskytte seg mot ytterligere stress, kan det hindre individet i å bearbeide opplevelser dersom trygghet ikke gjenopprettes.

Begge disse tilstandene reflekterer kroppens forsøk på å håndtere opplevde trusler. Hvis trygghet ikke gjenopprettes, kan disse respons typene bli kroniske og bidra til emosjonelle, kognitive og kroppslige dysfunksjoner.

Fremme trygghet i terapi

En av de viktigste rollene til terapeuten er å hjelpe klienten med å etablere og opprettholde en følelse av trygghet, noe som legger grunnlaget for helbredelse. Dette kan oppnås gjennom følgende tilnærminger:

1. Relasjonell tilknytning
   En støttende og aksepterende terapeutisk relasjon er fundamentet for å bygge trygghet. Når klienten opplever at terapeuten ser, hører og forstår dem, aktiveres det sosiale engasjementsystemet, og de kan føle seg mer mottakelige for bearbeiding av traumer. En trygg relasjon bidrar også til å redusere hyper- eller Hypoaktivering i nervesystemet (Siegel, 2010).
2. Psykoedukasjon
   Å lære klienten om hvordan nervesystemet fungerer, kan gi dem en dypere forståelse av egne reaksjoner. Dette styrker deres evne til å gjenkjenne triggere og regulere seg selv, og bidrar til en opplevelse av kontroll og trygghet.
3. Kropps orienterte intervensjoner
   Kropps baserte teknikker, som pustearbeid, mindfulness eller bevegelses øvelser, kan bidra til å regulere nervesystemet og fremme en opplevelse av trygghet. Disse intervensjonene er spesielt nyttige for å hjelpe klienter som opplever somatiske symptomer relatert til stress og traumer (Ogden, Minton & Pain, 2006).
4. Miljømessige faktorer
   Å skape et fysisk trygt og innbydende terapi miljø med nøytrale farger, behagelig lys og en rolig atmosfære kan bidra til en følelse av trygghet. Små detaljer som komfortable stoler og fravær av forstyrrende lyder kan også ha en betydelig effekt.

Konklusjon

Trygghet er en forutsetning for effektiv helbredelse, og dens innvirkning strekker seg fra nevrofysiologisk regulering til emosjonell bearbeiding. Gjennom terapeutiske teknikker som fremmer en trygg relasjon, psykoedukasjon og kroppsorienterte metoder, kan terapeuter legge til rette for en helbredelsesprosess som styrker klientens evne til å regulere seg selv og integrere sine opplevelser.

Referanser

• Antonovsky, A. (1979). Health, Stress, and Coping. Jossey-Bass.
• Dana, D. (2018). The Polyvagal Theory in Therapy: Engaging the Rhythm of Regulation. W.W. Norton & Company.
• Ogden, P., Minton, K., & Pain, C. (2006). Trauma and the Body: A Sensorimotor Approach to Psychotherapy. Norton & Company.
• Porges, S. W. (2011). The Polyvagal Theory: Neurophysiological Foundations of Emotions, Attachment, Communication, and Self-Regulation. Norton & Company.
• Porges, S. W. (2011). The Polyvagal Theory: Neurophysiological Foundations of Emotions, Attachment, Communication, and Self-Regulation. W.W. Norton & Company.
• Siegel, D. J. (2010). The Developing Mind: How Relationships and the Brain Interact to Shape Who We Are. Guilford Press.
• Schwartz, R. C. (2020). Internal Family Systems Therapy (2nd ed.). Guilford Press.
• van der Kolk, B. A. (2015). The Body Keeps the Score: Brain, Mind, and Body in the Healing of Trauma. Viking.
• Yehuda, R., et al. (2005). "Development of posttraumatic stress disorder following trauma: A review of prospective studies." American Journal of Psychiatry, 162(2), 230–242.
• Yehuda, R., Daskalakis, N. P., et al. (2016). "Epigenetic mechanisms as mediators of long-term effects of pretrauma environment on risk for PTSD." Frontiers in Behavioral Neuroscience, 10, 60.
• Zhang, T. Y., & Meaney, M. J. (2010). "Epigenetics and the environmental regulation of the genome and its function." Annual Review of Psychology, 61, 439–466.