I dagens samfunn er det lett å falle inn i fellen av å tolke atypisk atferd som en form for patologi. Vi er ofte raskt ute med diagnoser og behandlinger, og mange barn og unge opplever at deres uvanlige atferd blir sett på som avvikende. Men hva om vi vurderte atferd i et annet lys? Hva om det vi ser som problematisk atferd, i virkeligheten er et uttrykk for individets søken etter forståelse og interaksjon i en verden som kan føles overveldende?
Å Vurdere Atferd på Nytt
Det er viktig å stille spørsmål ved forståelsesrammen som vi legger til grunn for vår tolkning av atferd. I stedet for å se på atferd som en isolert egenskap ved individet, kan det være mer fruktbart å forstå atferd som et speil av relasjonene og omgivelsene (Hertz, 2008). Barn og unge som uttrykker seg annerledes kan i stor grad være i en sunn prosess der de prøver å forstå og navigere komplekse emosjoner, omstendigheter og relasjoner. Når vi konsekvent definerer barns uttrykk som patologisk og iboende avvik, kan vi miste syne av de uante mulighetene som barn besitter. Uante muligheter kan komme til syne i et samspill med et voksent menneske eller dyr som oppleves som trygt.
Dette perspektivet er i tråd med salutogenese, en teori som fokuserer på hva som fremmer helse og trivsel, i motsetning til å bare se på hva som skaper sykdom. Fra dette synspunktet blir atferd som utfordrer samfunnets normer ikke nødvendigvis en indikasjon på en patologisk tilstand, men heller en refleksjon av et barns eller en ung persons indre utrygghet og deres relasjoner til omgivelsene (Antonovsky, 1979, 1987).
Speil nevroner og Relasjoner
Menneskets psykososiale utvikling er sosialt betinget, den skjer ikke i isolasjon, men relasjon. Dette gjelder særlig for barn og unge hvor speil nevroner spiller en sentral rolle i læring og emosjonell utvikling. Disse nevronene gjør det mulig å registrere og gjenspeile følelser og atferd fra andre i deres miljø. Derfor er det naturlig å anta at atferd i stor grad er et resultat av interaksjoner i sosiale systemer.
Når barn og unge viser atferd som er i strid med samfunnets normer, kan det være et tegn på at de strever med relasjonene sine, snarere enn en indikasjon på personlige eller iboende defekter (Aarre, 2018a). Denne forståelsen innebærer at vi må rette blikket mot forholdene rundt barnet – familien, skolen, og samfunnet – for å se hva slags interaksjoner som kan påvirke deres atferd (Hertz, 2008; Schore, 1994, 2003, 2019; Schore & Schore, 2003).
Medikalisering av Uønsket Atferd
Når vi medikalisere atferd som bryter med samfunnets aksepterte normer, risikerer vi å overskygge de dypere, underliggende problemene (Aarre, 2018b). Mange medisiner for å regulere atferd virker dempende på nervesystemet og kan forstyrre hjernens evne til å bearbeide og uttrykke følelser (Porges, 2011, 2022). Dette betyr at barn og unge kan bli fratatt muligheten til å oppleve og bearbeide sine sanser og følelser, noe som er en kritisk del av deres utvikling.
Med denne medikaliseringen skyves ansvaret for psykososial utvikling over fra familien og samfunnet til individet. Atferd blir dermed reflektert som en iboende svikt i barnet, snarere enn som et symptom på en dysfunksjonell interaksjon med eksterne faktorer (Hertz, 2013).
Et Nytt Paradigme for Atferd
For å gi barn og unge muligheten til å hente frem sine beste kvaliteter, må vi omfavne et nytt paradigme: Atferd er ikke et tegn på iboende mangler, men snarere en refleksjon av utrygghet og en respons på relasjonene i deres liv.
Å anerkjenne atferd som en speiling av interaksjoner åpner for muligheten til å adressere de faktiske problemene i omgivelsene. Skoler, familier og samfunn må arbeide sammen for å skape trygge og støttende omgivelser som stimulerer sunn utvikling. Ved i stedet å se på barnets atferd som et uttrykk for et komplekst samspill mellom individet og miljøet, kan vi utvikle mer effektive intervensjoner som fremmer psykisk helse og trivsel.
Sammendrag
Det er på høy tid å utfordre de tradisjonelle forståelsene av atferd. Ved å revidere hva vi anser som normalt og anerkjenne at atypisk atferd kan være en naturlig del av individets utvikling, kan vi skape et mer inkluderende og forståelsesfullt samfunn. La oss løfte blikket fra diagnosen, og heller fjerne oss fra stigmatisering av barn og unge, for å se dem som de komplekse og følelsesmessige vesener de faktisk er.
Referanser
Antonovsky, A. (1979). Health, stress, and coping (1st ed.). Jossey-Bass.
Antonovsky, A. (1987). Unraveling the mystery of health : how people manage stress and stay well (1st ed.). Jossey-Bass.
Hertz, S. (2008). Børne- og ungdomspsykiatri : nye perspektiver og uanede muligheder (1. udgave. ed.). Akademisk.
Hertz, S. (2013). Børne- og ungdomspsykiatri : nye perspektiver og uanede muligheder. Nota. https://nota.dk/bibliotek/bogid/620474
Porges, S. W. (2011). The polyvagal theory : neurophysiological foundations of emotions, attachment, communication, and self-regulation (1st ed.). W.W. Norton.
Porges, S. W. (2022). Polyvagal safety : attachment, communication, self-regulation (First edition. ed.).
Schore, A. N. (1994). Affect regulation and the origin of the self : the neurobiology of emotional development. L. Erlbaum Associates.
Schore, A. N. (2003). Affect dysregulation & disorders of the self (1st ed.). W.W. Norton.
Schore, A. N. (2019). The development of the unconscious mind. W.W. Norton,.
Schore, A. N., & Schore, A. N. (2003). Affect regulation & the repair of the self (1st ed.). W.W. Norton.
Aarre, T. F. (2018a). En Mindre Medisinsk Psykiatri. Universitetsforlaget.
Aarre, T. F. (2018b). Serotonin or society? Tidsskr Nor Laegeforen, 138(11). https://doi.org/10.4045/tidsskr.18.0209 (Serotoninet eller samfunnet?)
Legg til kommentar
Kommentarer