Hvert menneske kommer til verden med medfødte, verdifulle og intakte egenskaper. Disse grunnleggende egenskapene, som utgjør vårt essensielle jeg, forblir uskadde med mindre de blir skadet av traumer. Traumer påfører oss dyp psykologisk smerte, men visker ikke ut vår iboende verdi. Tvert imot fremmer traumer ofte defensive atferder som en instinktiv strategi for å navigere i en stadig mer kompleks og noen ganger fiendtlig verden, og viser vår motstandskraft i møte med motgang.
Defensiv atferd er ikke en grunnleggende egenskap eller en iboende feil; den fungerer derimot som en adaptiv respons på opplevde trusler. I et samfunn der både reelle og opplevde farer er utbredt, manifesterer disse atferdene seg som reaksjoner og overlevelsesmekanismer utviklet over tid. I essens reflekterer de individenes forsøk på å håndtere overveldende situasjoner og beskytte seg selv mot ytterligere skade.
For å adressere disse atferds uttrykk på en effektiv måte, er det viktig å erkjenne at de er symptomer på en dypere fortelling, et resultat av livserfaringer, spesielt de som involverer traumer. Å fokusere utelukkende på å endre atferden kan være et nytteløst prosjekt; virkelig helbredelse krever en mer grundig forståelse av den komplekse historien som har ført til disse mestringsstrategiene. Atferdsmessige manifestasjoner bør derfor sees på som mestringsferdigheter—måter individene navigerer i en verden som kan føles utrygg.
De fysiologiske reaksjonene knyttet til vårt nervesystem spiller en betydelig rolle i hvordan vi bruker defensive mekanismer, spesielt i tider med opplevd trussel. I sitt strev etter overlevelse aktiverer kroppen disse mekanismene, og skaper barrierer som hjelper med å opprettholde en følelse av sikkerhet. Følgelig skaper disse atferdene ofte fysisk og emosjonell avstand mellom individet og deres omverden, og beskytter dem mot potensielle farer.
Terapeuter og profesjonelle som jobber med terapi og behandling, bør utvikle og tilegne seg en helhetlig og medfølende tilnærming når de jobber med klienter som har opplevd traumer. Dette innebærer å fremme dialog som er basert på respekt og nysgjerrighet, i stedet for et ensidig monolog. Terapeuten bør ikke måtte søke etter måter å kunne skape konneksjon med klienten; terapeuten bør være selve konneksjon. Det terapeutiske forholdet skal ikke handle om å diktere løsninger, men snarere om partnerskap og samarbeid. Helbredelse og hjelp for sine utfordringer skapes i sosiale samhandlinger som innbyr til opplevelse av trygghet.
I denne ånden av respektfullt engasjement, bør fagpersonen prioritere og konsekvent håndtere informert samtykke i sin kontinuerlig utviklende relasjon med klienten. Terapeuten bør be om tillatelse før han går i dybden på spørsmål om klientens defensive mestringsferdigheter—med forståelsen av at disse ikke bare er fastlåste vaner, men ofte essensielle verktøy til overlevelse og beskyttelse. Denne tilnærmingen viser følsomhet og anerkjennelse av individets autonomi, samtidig som den fremhever deres handlingsrom i helbredelsesprosessen.
Videre bør fagfolk sammen med klienten, på respektfult vis, drøfte og reflektere over på hvilken måte disse mestringsferdighetene tjener klienten. Ved å tydelig koble forbindelsen mellom atferd og dens beskyttende motivasjoner, kan terapeuten hjelpe individer med å få innsikt i hva kan ligge bak sine handlinger uten skam eller stigma som ofte følger med negative merkelapper.
Som en del av denne støttende dialogen, er det en mulighet til forsiktig å utforske potensialet for å ta i bruk og utvikle ytterligere ferdigheter som harmonerer bedre med individets omgivelsene. Ved å utvikle deres verktøykasse for mestring, kan klientene skape en følelse av trygghet som reduserer deres avhengighet av defensive atferds mønstre og åpner for mer autentisk engasjement med verden rundt dem. Det er stor sett ingenting galt med individet men med samspill mellom individ og miljø. Individets atferd speiler i stor grad de kontekster individet har vært eller fortsatt er en del av. En slik tilnærming forebygger at individet tilskrives atferd som noe essensialistisk og patologisk. I stedet løftes atferd bort fra individ nivå og opp til et samfunns nivå.
Helbredelse- og transformasjons prosessen er ikke kausal lineær; den krever tålmodighet, empati og samarbeid. Ved å hedre den iboende motstandskraften i hvert individ og anvende et traumeinformert perspektivi terapi, kan vi til slutt legge til rette for dyp vekst og helbredelse. En dypere forståelse av defensiv atferd—som anerkjenner det som en legitim, om enn midlertidig, overlevelsesstrategi—kan gi både klienter og terapeuter mulighet til å skape en vei mot forsoning med seg selv og omgivelsene.
Til slutt, hvert menneske kan bettraktes som et vev laget av tråder fra deres livserfaringer, styrker og medfødte egenskaper. Selv om traumer kan endre stoffet i dette vevet, kan det repareres.
Legg til kommentar
Kommentarer